Hvem er ekstremister i debatten om rovdyr og sau?

lørdag 01. oktober 1988

Av Viggo Ree

Den siste tids intensive debatt om rovdyr og sauehold blir fulgt med interesse i mange lag av befolkningen. Det er vel knapt en avis som ikke har inkludert ledere, debattinnlegg eller reportasjer om ulv etter fellingen av det enslige dyret i Engerdal den 16. juli. En del av diskusjonen dreier seg om hvorvidt vi skal utrydde ulven i Skandinavia eller ikke. Enkelte har oppfattet det slik at vi nå står overfor et valg: skal vi ha ulv - eller skal vi ha sau? Dagfinn Drabløs, generalsekretær i Norsk sau- og geitalslag, skrev nylig i et debattinnlegg i Østlendingen, lørdag 13. august, at det er meningsløst at en håndfull rovdyraktivister gladelig vil ofre den livsform og det ekstensgrunnlag som saueholdet representerer til fordel for en ulvestamme. De som har talt rovdyrenes sak er derfor uavlatelig gjennom lang tid blitt framstilt som en liten gruppe "rovdyrfanatikere", "ulveekstremister", "naturvernromantikere" osv.

Det er åpenbart en rekke forskjellige synspunkter på disse spørsmål i samfunnet. Vurderingene i enhver diskusjon kan imidlertid deles inn i hovedkategorier. Dersom man ønsker å finne fram til definisjoner på hva som er fanatisk i denne sammenheng, må man først ha klart for seg hva som ikke er det. Utgangspunktet vil da være "det normale", hvor standpunktene er samlet rundt gjennomsnittsholdningene. På hver side av disse grunnsyn befinner ytterlighetene seg, betraktningene som avviker fra oppfatningenes sentrum. Det er i disse to grupperingene vi finner de ekstremistiske og fanatiske synsvinkler. La oss se litt nærmere på disse tre viktigste kategoriene i forbindelse med debatten om ulv og sau.

Kategori A. Utgangspunktet - "det normale"

Innenfor denne kategori står vårt lovverk som selve ryggraden. Våre bestemmelser vedrørende rovdyrene er et resultat av demokratiske beslutningsprosesser. Selv om det ikke er så mange år siden det var offisiell norsk politikk å utrydde store rovdyr, lever vi i dag i en tid da det er bred politisk enighet om å ta vare på artsrikdommen og mangfoldet i naturen. Viltloven av 1981, vedtatt av Stortinget, ivaretar også ulvens rettmessige plass i norsk natur.

Regjeringen har ved kongelig resolusjon dessuten vedtatt å sikre en levedyktig bestand av denne arten på norsk jord. I tillegg kommer Norges internasjonale avtaler gjennom Bern-konvensjonen, enstemmig vedtatt i Stortinget, der vi har forpliktet oss til å gi ulven en meget streng beskyttelse innenfor landets grenser. Dette inkluderer bl.a. at vårt lovverk skal tilpasses dette formål.

Et naturlig spørsmål i tilknytning til lovbestemmelser og internasjonale avtaler er om disse er i overensstemmelse med befolkningens synspunkter. En fersk spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til de store rovviltartene viste i denne forbindelse at over 80 % av befolkningen ønsket å ta vare på disse dyrene. Gallupresultatene viste også at det finnes en betalingsvillighet for bjørn, jerv og ulv i vårt land som er mange ganger større enn dagens kostnadsnivå knyttet til skadeutbetalingene. Dette betyr at nytten av rovdyrene er større enn kostnadene, og at det er samfunnsmessig lønnsomt å satse mer på å verne disse artene enn det som gjøres i dag. Disse positive holdninger finnes til tross for at det er behov for økt informasjon om både ulike tapsårsaker innen sauenæringen og om rovdyrenes levevis.

En rekke foreninger o.l. arbeider for å ta vare på bl.a. ulven i norsk natur. Det er altså i høy grad samsvar mellom naturvernorganisasjonenes målsetting og landets lovverk, våre internasjonale avtaler og vel 80 % av nordmenns holdninger til rovdyr. Norge har altså som nasjon sagt et definitivt ja til ulv! Naturvernet har for øvrig i det alt vesentlige et svært positivt syn på de fleste anliggender i tilknytning til saueholdet.

Kategori B. Ekstremistiske holdninger I

På den ene siden av gjennomsnittsholdningene i kategori A finner vi personer som teoretisk kan kalles fanatiske rovdyrtilhengere. Dette er neppe noen stor gruppering i samfunnet, og deres synspunkter er først og fremst preget av negative holdninger til landsbruksnæringen. Jeg har enda til gode å treffe personer som ønsker seg eller tror det er realistisk å etablere tusener av ulv og bjørn i vårt land, selv om andre nasjoner i vår verdensdel kan framvise slike bestandstall. Men jeg har møtt mennesker som hater bønder og husdyrholdere, og som ønsker en slutt på dagens overføringer til landbruket. Et av argumentene er at det er billigere å innføre sauekjøtt fra f.eks. Australia enn å bidra med store subsidier - med folks skattepenger - til den norske sauenæringen.

Til denne gruppe mennesker hører også personer som koser seg over politikernes vedtak om å nedlegge over 3.000 norske gårdsbruk pr. år fram til århundeskiftet, noe som automatisk betyr slutten for mange saueholdere i utkantstrøkene. Bare i Hedmark ble 207 husdyrbruk nedlagt i 1987. Dette tilsvarte 302 tapte årsverk. Ingen av de syv årsakene som ble listet opp i pressen ble tilskrevet rovdyr.

Kategori C. Ekstremistiske holdninger II

Innen denne kategori finner vi både enkeltpersoner, organisasjoner og visse politiske grupperinger som ønsker utryddelse av ulven i Norge. Den ferske spørreundersøkelsen om rovdyr viste at majoriteten av disse menneskene er over 60 år. Det er tydelig at mange ikke har oppfattet at det har foregått store endringer i samfunnet i løpet av de siste tiårene. Kategori C er i likhet med kategori B heller ikke representert med en særlig stor andel av det norske folk, og tidsfaktoren vil følgelig redusere denne prosentdelen ytterligere etter hvert som de eldste samfunnsborgerne faller fra.

At disse oppfatninger vedrørende rovdyr ikke er i overensstemmelse med norsk lov og holdningene til et stort flertall av befolkningen i dag, blir gjerne dekket over enten ved å fortie de nasjonale bestemmelser som er fastsatt gjennom Viltloven eller ved feilaktig å gi inntrykk av at antirovdyrholdningene er representative for folkemengden.

Det faktum at saueeierne utgjør under én prosent av den norske befolkning, og at deres interesseorganisasjoner kategorisk og kompromissløst ønsker å utrydde en høyerestående dyreart som ca. 80 % av det norske folk vil ta vare på, er heller ikke et argument som kommer særlig godt fram fra mennsker innen denne kategori med ekstreme holdninger. Likeledes har det fra denne siden vært ofret lite oppmerksomhet på de 95.000 sauene som hver sommer blir sendt ut til pinsler og død i norsk villmark uten at rovdyr er inne i bildet. Lange tradisjoner med rovviltbekjempelse og ulvehat, et velorganisert støtteapparat gjennom presse og kringkasting og menneskers irrasjonelle tankegang basert på de velkjente syndebukk- og rødhettesyndromene har vært viktige faktorer å spille på.

Organisasjoner innen landbruksnæringen har markedsført synspunkter under f.eks. slagordet "Ja til ulv - men ikke i Norge!". Parallellen til den velkjente parolen "Ja til pakistanere - men ikke i Norge!" er ikke til å ta feil av.

Blant uttalelser fra enkeltpersoner innen denne kategori den siste tiden kan nevnes utsagn om at dersom nødvergeretten blir fjernet for ulvens vedkommende, betyr detter slutten på norsk kjøttproduksjon. En annen påstand er at ulven truer bosettingen i distriktene. En tredje interessant variant kom fra en stortingsrepresentant i en radiodebatt i juli. Vedkommende hevdet at en levedyktig ulvestamme i Hedmark var ensbetydende med avfolkning på hele Østlandet!

I tillegg finnes individer innen kategori C som er bosatt i eller tilknyttet områder der visse former for miljøkriminalitet er velutviklet, og hvor det ikke blir lagt skjul på at de siste 5-6 ulvene i Skandinavia vil bli skutt og gravd ned i myra dersom anledningen byr seg. Det eksisterer dessuten en liten ytterliggående forening i Østre Hedmark hvis hovedformål er utryddelse av ulv.

Konklusjon

Denne oppsummering av de tre viktigste kategorier vedrørende holdninger til rovdyr og sauehold er ment som et bidrag til denne debatten for at hver enkelt av leserne nøye kan tenke igjennom situasjonen - og selv finne ut hvilken av kategoriene de tilhører. Med dette som utgangspunkt er det således ikke særlig vanskelig å se hvor ekstremistene i ulvedebatten egentlig hører hjemme. De i innledningen omtalte rovdyrinteresserte - beskrevet av bl.a. Dagfinn Drabløs i sitt debattinnlegg - befinner seg faktisk i den største gruppen, kategori A. Undertegnede tilhører også denne majoriteten av befolkningen, og jeg har aldri skammet meg over å slutte meg til norsk lov eller å yte litt innsats for å ta vare på artsrikdommen i vår natur.

Artikkelens referanse:
Ree, V. 1988. Hvem er ekstremister i debatten om rovdyr og sau? Østlendingen 26.8.1988 (del I) og 27.8.1988 (del II), Nationen 17.9.1988. Denne kronikken er også gjengitt i 1989 i Våre Rovdyr 3(1): 45-46.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...