Tragedie for hvem - og hva er tragedien?

torsdag 27. oktober 1988

Av Paul Granberg 

Det er synd på de mennesker som lever og arbeider i daglig og nær kontakt med dyr og planter, og som ikke har forstått viktigheten av at mennesket opp gjennom tidene hat hatt et artsrikt dyre- og planteliv som det kunne ta i bruk og høste av. De er heldigvis få. Noen flere lever et så egosentrisk liv at de ikke har perspektiv for det mikrosekund deres livsløp utgjør i dyre- og plantelivets utviklingshistorie, og hvilke skader et blindt teknisk og økonomisk stormløp kan påføre denne prosessen.

Tenk på en dyreart som hesten. Takket være at at den har fått overleve så langt, har den utviklet seg fra en liten pusling på størrelse med en buhund, og fram til det store og sterke dyret som bokstavelig har dratt hele jordbrukskulturen fram fra starten og like inn i vår egen generasjon.

Et annet eksempel er hvalene. Også de var en gang beskjedne landdyr som søkte ut i havet og ble til enorme kjøttprodusenter, hvor enkeltdyr kan representere en kjøttressurs tilsvarende 30 elefanter! Hvalfangsten kunne fortsatt ha gitt tusener av arbeidsplasser, om ikke mennesket hadde latt sin teknikk og sitt kortsiktige profittbegjær løpe løpsk. Men en total utslettelse av dette enormt nyttige genmateriale var på nære nippet, og hele skipsflåter måtte settes på land, og store folkegrupper måtte legge om sitt livsmønster og søke nye næringsveier. De fleste overlevde.

Også mennesket utvikler seg

Fra å være et sammenkrøpet vesen som stort sett levde av nøtter, frukt, bær og rotknoller fra planter, har mennesket stadig utviklet seg til å bli en kjøttspisende skapning. Dette gjenspeiler seg gjennom de mangeartede livsmønstre og kulturer vi har hatt, og fortsatt har, rundt omkring på vår klode. fortsatt finnes det menneskegrupper som vesentlig lever som samlere, andre som i stor utstrekning lever av jakt og fangst, mens jordbrukskulturens menneske har utviklet seg til det mest infernalske rovdyr som jorden har fostret. Ikke bare dreper det og spiser de byttedyrene som naturlig er tilgjengelige, men det har også lært seg å manipulere bort deler av byttedyrenes naturlige selvoppholdelsesmekanismer og omdanne dem til rene "næringsmiddelfabrikker". Ja, det har sogar forstått å ta i bruk enkelte andre rovdyrarter til å hjelpe seg med fangst og pass av byttedyr! Selv om man betrakter bare menneskets utvikling og meget nyanserte livsmønstre, burde det være enkelt å forstå at det som fortoner seg som uvesentlig eller endog brysomt i en epoke, i neste omgang kan vise seg å bli meget nyttig og av stor betydning for menneskets eksistens og utvikling. Kopler man så inn den utvikling som alt annet liv er underlagt, burde det ikke være vanskelig å se hvor uansvarlig en utslettelse av arter og genmateriale er. Dette er selvsagt ikke til hinder for at enkelte brysomme arter kan holdes på et lavt bestandsnivå i visse tidsperioder. Så langt er da også de aller fleste enige.

Ola Normann og rovdyr

Man skal ikke ha lest mange aviser i det siste, uten å oppdage at det foregår en til dels fornøyelig rovdyrdebatt i Norge. Selv om et enstemmig Storting - i nyere tid - har vedtatt lover og bestemmelser som i pakt med ovenstående enkle kjensgjerninger, fastslår at vi ikke skal utrydde høyerestående dyrearter fra norsk fauna, er det stadig enkelte personer som står fram med de underligste krumspring for å forsvare den motsatte holdning.

Nylig var en generalsekretær fra en av våre næringsorganisasjoner ute med en lengre artikkel under overskriften "Tragedie for hvem?", der han forteller oss at å verne Skandinavias siste 4 -6 individer av en bestemt dyreart, vil true hele bygde-Norges eksistens og at vi av den grunn må velge mellom levende bygdesamfunn og norsk bygdebefolkning som nytt klientell ved arbeidsformidlings- og sosialkontorene. Foruten å granske sine etiske holdninger, betegner han dette som et dilemma for vernetanken og spør så når tid vi skal få rovdyrdiskusjonen ned på jorda!

Hvor startet diskusjonen?

Dersom nevnte artikkelforfatter ønsker å få diskusjonen ned på et mere "jordnært" nivå, bør han kanskje - foruten å granske sin egen argumentasjon - spørre hvor det kompromissløse krav om utryddelse opprinnelig kom fra. Da vil han snart finne fram til en håndfull personer som sokner til hans egen organisasjon. Disse fikk raskt en skrivefør "sjefsideolog" fra kunnskapens høyborg syd-vest for Sinsenkrysset, - en som ynder å fremstille seg selv som en ekte naturverner, i motsetning til det han kaller for "en liten gruppe ekstreme personer", som altså er de som står frem og støtter et enstemmig stortingsvedtak! Ovennevnte artikkelforfatter har fulgt opp denne linjen.

Etikk, eller hva?

Til tross for lovens bestemmelser og det faktum at man på forhånd visste at miljøvernhensyn tilsier at en ikke kan gå med på en bevisst utryddelse av noen høyerestående dyreart fra vår fauna, ble det med fullt overlegg lagt opp til direkte konfrontasjon. I jakten på argumenter tas selvsagt dyrevernmessige motiver i bruk. Uten for dyptgående refleksjoner over menneskets behandling av husdyr, forlanges det ganske enkelt at ville dyr skal leve etter kristendommens etiske normer. De dyrearter som ikke kan gjøre det, fradømmes livets rett og i neste omgang angripes dyrevernorganisasjoner for at de ikke støtter et slikt syn.

En merkelig moral

Tross slike divergenser, synes det å være bred enighet om at man i verdensmålestokk ikke bør utrydde høyerestående dyrearter. Da er det også klart at noen må bære de byrdene det medfører å bevare brysomme arter. Det står ikke til å nekte at det er u-landene som hittil har båret de største byrder og tatt de tyngste løft for å bevare rovdyrene. Det ligger i sakens natur at jo fattigere og mindre teknifisert et samfunn er, jo mindre mulighet har landet til å utrydde dyrearter. Men det er ikke hele sannheten. Et land som for eksempel India har, tross sin fattigdom, gått aktivt ut og flyttet hele landsbyer for å hindre utryddelse av en rovdyrart som ikke bare gjør innhogg blant husdyrene, men som også dreper et par hundre mennesker årlig. Den potensielle ressurs som den enkelte dyreart representerer er et aktivum for hele menneskeheten, og hver eneste nasjon innenfor artens naturlige utbredelsesområde har sin lille del av ansvaret for å bevare denne ressurs. Hva slags moral er det at fattigere land skal bære den fulle byrde?

Hvem har ansvaret?

Samme om industriens avfall eller annen virksomhet fortrenger og ødelegger naturgitte ressurser, er det et grunnfestet prinsipp i vårt land at den som forulemper skal bekoste nødvendige tiltak. I framtiden synes det ikke urimelig at de land som forsettlig utrydder sine dyrearter, må finne seg i å yte kompensasjon til de som da får ulempene ved å bevare slike arter. Et flertall i Norge er villig til å yte noe økonomisk for å beholde en rest av de store rovdyrene i vår natur. Det er et åpent spørsmål om de vil la både dyrene og kompensasjonen gå til andre land for at flere skattekroner kan anvendes til subsidiering av virksomheter som kanskje til og med vil drive overproduksjon.

Hva er så tragedien?

Har man en gang stått på et torg i et u-land og sett foreldre, i sin fattigdom, fremby sine mindreårige døtre til turister fra i-land. Eller har man stått på den afrikanske savanne og sett barn uten skolegang i 10 - 12 års alder, gjete buskapen mellom løver, leoparder og hyener med et lite spyd som eneste forsvarsvåpen - da blir to prinsipper meislet fram i ens bevissthet: Man kan ikke godta at menneskets fremtidige muligheter blir ødelagt gjennom uansvarlig utslettelse av ressurser og man kan ikke tolerere at de rikeste landene skyver sin del av ansvaret over på fattigere land. Det hevdes at å verne en rovdyrart i Norge er "misforstått naturvern" på bakgrunn av de store forurensningsproblemene. En slik filosofi er destruktiv i det at man alltid vil finne et annet problem å skjule seg bak. Ødeleggelse av naturgitte ressurser er et problemkompleks, der "hestehandel" ikke er en farbar veg. Hvordan skal man kunne mestre globale problemer, hvis man nasjonalt ikke en gang kan mestre det lille enkle problemet å la være og drepe de siste få individer av en viltlevende dyreart? I dette ligger tragedien, og den er jordnær nok!

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...