Bløffen om bjørnen

Kronikk torsdag 31. desember 1992

Kommentarer til Norges forvaltning av en direkte truet dyreart

Av Viggo Ree

Brunbjørnen er en direkte truet dyreart i norsk natur. Likevel blir den fortsatt forvaltet med kuler og krutt, på basis av feilaktige opplysninger om bestandsstørrelser. Her kommenterer Viggo Ree norsk forvaltning av denne dyrearten i en modifisert utgave av hans kronikk "Utryddelsen av bjørn i Norge" som sto i Aftenpostens morgenutgave den 1.10.1992.

Rundt midten av forrige århundre fantes bjørnen i skog- og fjelltrakter over nesten hele landet. Bestanden talte flere tusen dyr, og det ble årlig felt mellom 200 og 300 individer. Fram mot århundreskiftet sørget bedre skytevåpen og statlige skuddpremier for en dramatisk opptrapping av jakten, og arten var nærmest utryddet i mesteparten av vårt land allerede rundt 1920. Til tross for bjørnens sparsomme forekomst gjennom vårt århundre, ble den ikke fredet før i 1973. På dette tidspunkt regnet man med at det kun var 20-30 individer tilbake i Norge. Felling av dyr var da kun mulig med dispensasjon fra Kongen i Statsråd. Året etter ble denne myndighet overført Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, som fram til 1.1.1973 hadde vært underlagt Landbruksdepartementet. Selv om viltforvaltningen har vært tillagt miljøvernmyndighetene i nesten 20 år, har det fra naturvernhold blitt hevdet at rovdyrene hele tiden har vært forvaltet på landbruksnæringens premisser. Bekreftelser på dette har da heller ikke vært mangelvare.

Tvilsom forskning

Allerede i 1976 fant myndighetene det påkrevet å oppnevne statslønnet bjørnejaktlag. For å få tallfestet våre rovviltbestander startet direktoratet kort tid etter et prosjekt, der husdyrskader og avismeldinger var viktigste forskningsfaktorer. Rovviltprosjektets materiale for bjørn var for perioden 1978-82. Det ble konkludert med minimumstallene 160-230 norske bjørner, fordelt på hele 13 forskjellige stammer, og det ble hevdet at over 40 ynglinger hadde funnet sted i denne 5-årsperioden. Mange stilte seg imidlertid sterkt tvilende til disse undersøkelsene, og prosjektets vitenskapelige metoder og tolkninger ble kritisert i andre fagmiljøer. En av forskerne i prosjektets egen styringsgruppe, biologiprofessor Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo, skrev bl.a. i en kronikk i Nationen den 20.8.1987: "Nå vet jeg at det gjøres mye meget bra forskning i Direktoratet for Naturforvaltning - forskning som internasjonalt ligger meget høyt. Men nå vet jeg, etter å ha lest så godt som alt som har kommet på rovdyrsiden fra Direktoratet at denne delen av Direktoratets forskning er meget svak. I et eget forskningsprosjekt jeg for tiden utfører for å vurdere rovdyrstammenes grad av truethet, har jeg hatt svært liten hjelp av nettopp de undersøkelsene som Departementet og Direktoratet finansierte for nettopp å gjøre slike vurderinger. Dette kom som en overraskelse på meg: At jeg trengte ytterligere informasjon visste jeg, men at det som kom var kommet fra Direktoratet var bortimot ubrukelig til de formål det var innsamlet for, var overraskende. Store summer er brukt uten at resultatene står i forhold til målsettinger. En faglig vurdering - og bedre styring - av Direktoratets forskning er tydeligvis påkrevet. Miljøverndepartementet burde tenke over om ikke andre burde være ansvarlige for norsk rovdyrforskning enn de som i dag er det". Det knyttet seg imidlertid usikkerhet til hvorvidt Rovviltprosjektets bjørnerapport (Viltrapport 31 - 1984) primært var et resultat av manglende fagkompetanse eller forskning styrt av næringsinteresser.

Rovviltprosjektets høye tall førte til at bjørnen ble flyttet fra kategorien "direkte truet" til "sårbar". Dette gjorde det enda lettere å gi fellingstillatelser, og vårjakt, som hadde vært forbudt siden 1932, ble med ett tillatt. Bare i Tysil ble det årlig gitt fellingstillatelse på 5 dyr, og yrkesjegere med snøscootere ble satt inn i forfølgelsen i 1981. Tross dette ble det denne våren ikke funnet mer enn ett bjørnespor i kommunen!

Næringstilknyttede forskere

Blant Rovviltprosjektets fagansvarlige pekte det seg raskt ut personer med nær tilknytning til landbrukets næringsorganisasjoner. I perioden 1986-90 forsøkte bondeorganisasjonene under faglig ledelse av Morten Kolstad og Ivar Mysterud, to av Rovviltprosjektets forgrunnsfigurer, å få gjennomslag for forvaltningsplaner for store rovdyr. Disse to personene er fortsatt tilknyttet landbrukets organisasjoner, og opptrer jevnlig i mediene i næringsrelaterte sammenhenger.

Morten Kolstads forbindelse med Rovviltprosjektet startet som sivilarbeider i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, hvor han var engasjert med å legge bjørnematerialet inn på data. Like før rapporten skulle offentliggjøres forlangte Kolstad ikke bare å bli inkludert som medforfatter - hvilket ble ansett som et helt urimelig krav fra en sivilarbeider - men ved å true med advokat krevde han også å bli ført opp som førsterforfatter, stikk i strid med anbefalingene fra Rovviltprosjektets styringsgruppe. I frykt for rettssak og for at publikasjonen ikke skulle se dagens lys innen et fastsatt tidspunkt for pressekonferanse, ga ledelsen etter, og sivilarbeideren havnet som førsteforfatter og bjørneforsker på direktoratets fagrapport Bjørnen i Norge 1978-1982 (Kolstad, M., T. Kvam, I. Mysterud, O. J. Sørensen & S. Wikan 1984*). Kåre Elgmork ved Universitetet i Oslo, den eneste bjørneforskeren som på dette tidspunkt hadde doktorgrad, og den med lengst erfaring med registrering av bjørn, ble bevisst holdt utenfor Rovviltprosjektets arbeid gjennom alle disse årene. Ivar Mysterud hadde den gang en sentral posisjon innen landets rovviltforskning. Hans arbeid med den beryktede "kulerammemetoden", som kun er offentliggjort i avisen Østlendingen (den 2.7.1981), lå til grunn for samtlige bestandsvurderinger i alle Rovviltprosjektets landsomfattende rapporter for de involverte arter.

Landbrukets rovdyrplanlegging 1986-90, som fant sted i tre etapper, skjedde på siden av og parallelt med den offentlige planlegging, og ble innen naturvernorganisasjoner og deler av viltforvaltningen oppfattet som snikutryddelsesplaner for bjørn, jerv og ulv. Det første framstøtet fant sted i 1986, da det nå nedlagte Landbrukets Utmarkskontor i en alternativ rovviltplan ville tilgodese bjørnen i Norge med en bestandstetthet på mindre enn 50 % av den tynneste, kjente bjørnebestand i verden. Dette planarbeidet var utført av utmarkskontorets konsulent Morten Kolstad i samarbeid med Ivar Mysterud.

På grunn av stor motstand videreførte bondeorganisasjonene i 1988 sitt planarbeid til en nordisk forvaltningsidé, der ansvaret for å bevare bjørnen i hovedsak skulle skyves over på Sverige. Denne gang var utredningens fagpolitiske og biologiske rådgivere Ivar Mysterud og Morten Kolstad. Sistnevnte hadde i mellomtiden skiftet navn til Morten Muus Falck, og fungerte også som sekretær i tilknytning til utredningsarbeidet. Denne planen ble også gjennomskuet, og hele 50 nordiske natur- og miljøvernorganisasjoner imøtegikk i februar 1989 bondenæringens og de norske "rovdyrforskernes" utredning. Dette var tidenes største fellesaksjon i Norden på miljøvernfronten, og pressekonferansen ble arrangert i Oslo. Det ble særlig pekt på at en ansvarsfordeling av artene i Norden ville torpedere grunnprinsippet i Bernkonvensjonen, som Norge ratifiserte i 1986.

Landbrukets planlegging havnet helt i Nordisk Råd i 1990, hvor enkelte norske politikere med sterk tilknytning til landbruksorganisasjonene gjorde noen tildels merkverdige og usaklige forsøk på å få forsamlingen til å støtte rovviltplanen. Imidlertid ble det bearbeidede forslaget også her gjennomskuet og nedstemt med stort flertall.

Ingen binner med unger

De siste års omfattende bjørneforskning i Norge og Sverige, med bl.a. radiomerking for å kartlegge arealbruk og vandringsmønster, har omsider bekreftet at Rovviltprosjektets tall var altfor høye. Under vårregistreringer i tidligere "kjerneområder" for bjørn i Nordland og Vassfaret i 1991, ble det ikke funnet et eneste spor i snøen. Det synes nå klart at bjørnen hovedsakelig finnes i grensetraktene, og at dette først og fremst er omstreifende hanndyr fra stammer i våre naboland. Overvintrende dyr i hi er med sikkerhet kun påvist i Pasvik og i Hedmark de siste årene, og fotodokumentasjon av levende binner med avkom, eller spor etter slike på norsk jord, har ikke latt seg oppdrive de siste 24 år. I regjeringens rovviltmelding fra januar i år (1992) er antall bjørner i Norge sunket til ca. 100 dyr (hvilket trolig er et altfor høyt bestandstall), og her innrømmes det endelig at det ikke finnes en eneste levedyktig bjørnebestand i vårt land. Det er mye som indikerer at bjørnens bestandssituasjon i Norge i hovedsak har vært nokså uendret siden "fredningen" i 1973.

Direktoratet for naturforvaltning ga i juni i år ut en ny oversikt over våre truede dyr og planter, hvor det blir konkludert med at den viktigste trussel mot de inkluderte arter og artsmangfoldet i Norge, er landbrukets aktiviteter. Tross manglende faglig argumentasjon har likevel direktoratet tviholdt på bjørnen i kategorien "sårbar" i denne såkalte "rødlisten". Dermed tilfredsstilles bondeorganisasjonenes krav om en forvaltning med fortsatte muligheter for fellinger. For kort tid siden ble dessuten deler av bemyndigelsen for bjørnejakt delegert helt ned til fylkesmannsnivå.

Sauen i fokus

Tross alle enstemmige stortingsvedtak og internasjonale forpliktelser om å sikre livskraftige bjørnestammer i Norge, mangler det fortsatt konkrete handlingsplaner og målrettet forvaltningspraksis for å ta vare på de få bjørnene som rusler på norsk jord. De tragedier og det kaos vi i år har vært vitne til, med tap av bl.a. to radiomerkede bjørner, er likevel på ingen måte oppsiktsvekkende. Denne håndteringen føyer seg pent inn i rekken av den landbruks- og jaktbaserte rovviltforvaltning som har dominert i Norge siden forrige århundre. Myndighetenes vingling og rot i tilknytning til store rovdyr er nettopp en del av mønsteret i norsk behandling av truede dyrearter. Høstens bjørnejaktsirkus i Alvdal, der en av de viktigste forskningsdyrene i det norsk-svenske merkeprosjektet ble skadeskutt og drept ved hjelp av radiotelemetri, ble iverksatt av miljøvernmyndighetene som en regelrett jakt ut fra næringshensyn, fordi omkring 50 sauer var tatt av bjørnen. Den nåværende sauedriftsformen koster 35 av disse husdyrene livet per time i norsk utmark under beitesesongen, et tall som ikke vil endre seg stort om rovdyrene helt ble fjernet fra vår natur. Hva har landbruksmyndighetene som forvaltere av dyrevernloven foretatt seg med dette, som av mange blir kalt vår tids mest omfattende dyreplageri? Er tiden nå kommet for at det store flertall av befolkningen, som gjerne vil at rovdyrene skal bevares i vår natur, bør få gjennomslag for en mer forpliktende og profesjonell forvaltning av en direkte truet dyreart? Eller skal hensynet til en næringsbasert minoritet som utgjør 0,4 % av det norske folk fortsatt veie tyngst?

* Morten Kolstad, Tor Kvam, Ivar Mysterud, Ole Jakob Sørensen & Steinar Wikan 1984.

Artikkelens referanse: Ree, V. 1992. Bløffen om bjørnen. Kommentar til Norges forvaltning av en direkte truet dyreart. Fauna 45(4): 224-227.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...