Norge og Bernkonvensjonen

fredag 21. februar 1997

Av Viggo Ree

Miljøverndepartementet sto fredag den 7.2.1997 som arrangør av et møte er temaet var Bernkonvensjonen og rovviltforvaltningen i Norge. Til stede var konvensjonens sekretær Eladio Fernandez-Galiano fra Spania, komitéformann Antti Haapanen fra Finland, statssekretær Bernt Bull i spissen for en rekke representanter fra norske miljøvernmyndigheter, norske landbruksorganisasjoner og norske miljøvernorganisasjoner. Møtet var ikke åpent for pressen, men Nationen brakte den 8.2. - etter samtaler med deltakere umiddelbart etter møtet - en reportasje under overskriften "Ønsker et nordisk samarbeid om rovdyr".

Norges forpliktelser i tilknytning til rovviltforvaltningen ble inngående diskutert under møtet, som ble en konstruktiv sammenkomst med presentasjon av faglig informasjon i tillegg til verdifulle meningsutvekslinger. De grunnleggende prinsipper i Bernkonvensjonen - hvert enkelt lands forpliktelser innenfor egne grenser med bestander av alle arter som skal sikres utenfor fare (overlevelse i livskraftige og reproduserende bestander) - ble med all tydelighet presisert fra sekretariatets side. Fernandez-Galiano la særlig vekt på artene bjørn og ulv, hvor Norge enda ikke har levedyktige stammer på sitt territorium. Fra konvensjonens side ble det påpekt at det vil være en av de viktigste oppgaver for vårt land å sørge for dette i årene som kommer.

Ledelsen i Foreningen Våre Rovdyr hadde bedt undertegnede stille for seg på dette møtet. Vår taletid ble benyttet til bl.a. å minne om Direktoratet for naturforvaltnings feilklassifisering av bjørnen på den siste norske rødlisten (desember 1996). I følge forsker Jon E. Swenson fra Norsk Institutt for Naturforskning, som var til stede på møtet, er arten fortsatt direkte truet i Norge. I tillegg ble det presentert et tilbakeblikk på bondeorganisasjonenes mangeårige arbeid for å få gjennomslag for en felles nordisk rovviltforvaltning, der fordeling av arter i de enkelte land har vært det bærende prinsipp. Dette er blitt sett på som en utryddelsesstrategi fra myndighetenes og naturvernorganisasjonenes side. Norges Bondelag har da også flere ganger presisert at de ikke ønsker levedyktige bestander av bjørn og ulv i Norge i forbindelse med en slik nordisk plan. Disse planer har gang på gang blitt gjennomskuet og avvist, bl.a. i Nordisk Råd i 1990. En av personene bak denne mangeårige planlegging, Ivar Mysterud, var også til stede på møtet. Han representerte denne gang Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Mysterud mente at de som hadde oppfattet at bondelagenes idé om Fennoskandia som én felles forvaltningsregion for store rovdyr skulle representere en ansvarsfordeling av de ulike arter til forskjellige land, hadde lest rapporten fra 1988 som Fanden leste Bibelen. Denne sammenligningen har kommet fra dette hold tidligere. På dette punkt er imidlertid både miljøvernmyndighetene og naturvernorganisasjonene helt enige.

Et samarbeid over landegrensene utenpå hver nasjons forpliktelser i forhold til Bernkonvensjonen er både ønskelig og nødvendig for framtidens rovviltforvaltning. Når Fernandez-Galiano stiller seg positiv til en utvidet koordinasjon når det gjelder ansvar et for rovdyrene i Norden, vil dette bl.a. innebære forsterket forskningsinnsats og økt forvaltningssamarbeid mellom landene. La oss håpe at dette arbeidet vil skyte fart allerede ved neste møte mellom de ansvarlige miljøvernpolitikerne i Norden. Sentrale punkter i tilknytning til Norges forpliktelser for å ta vare på de store rovviltartene i norsk natur ble også tatt opp i et brev fra Bernkonvensjonens sekretariat av 17.6.1996 til norske myndigheter. Her ble det avslutningsvis oppsummert tre viktige hovedpunkt vedrørende vår rovviltforvaltning og vårt internasjonale ansvar. Sekretariatet skriver her (oversatt fra engelsk):

1. Kontraherende parter har klare forpliktelser under konvensjonen for å sikre populasjoner av alle rovdyrarter (nevnt under både artikkel II og III) utenfor fare.

2. Disse forpliktelser er ikke overførbare til andre nasjoner gjennom adopsjon av ordinære forvaltningsprogram i andre nasjoner. Disse forvaltningsprogrammene er ønsket hvor en sammenhengende og koordinert forvaltning tar sikte på bevarelsen av populasjoner av truete arter delt av ulike nasjoner.

3. En hver plan som innbefatter at "forvaltningssamarbeidet" mellom de ulike nasjoner betyr at hvert fennoskandisk land skal ha ansvar for å bevare levedyktige populasjoner av bare én art (f.eks. brunbjørn i Sverige, ulv i Finland eller gaupe i Norge) representerer en klar mistolking av partenes forpliktelser i tilknytning til Bernkonvensjonen. Alle nordiske land har forpliktelser for å sikre populasjoner av alle arter som eksisterer på deres territorium, uavhengig av gjennomføringen av positive vernetiltak i nabolandene.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...