Rapport 30-skandalen

tirsdag 16. mai 2000

13 år gamle nyheter blir som nye i norsk presse våren 2000

 Av Viggo Ree

Image

Nationen og Østlendingen sørget i april og mai 2000 for å blåse liv i en 13 år gammel ulvesak. Den meget  omtalte "Rapport 30-skandalen" i 1987 - med etterdønninger i både 1988 og 1989 - fikk nok en gang forsidepresentasjoner og store oppslag i de to avisene. Mange av de velkjente nyhetene fra slutten av 1980-tallet ble imidlertid presentert som om de aldri tidligere hadde sett dagens lys. Dette var ingen tilfeldighet, for rovdyrmotstandere i både næringsorganisasjoner, presse og andre miljøer trengte åpenbart noen ekstra hetsoppslag i mediene før ulvesoneringsplanen skulle ut på høring. Deler av norsk presse har lenge utmerket seg med sin selektive og sensurpregete ulvejournalistikk. Historieforfalskning, neglisjering av fakta, mangelfulle arkivsystemer, sviktende hukommelse og historieløshet har preget Nationens og Østlendingens kampanjereportasjer i tilknytning til den 13 år gamle "Rapport 30-saken" våren 2000.

Sammendrag

Barn og unge drept og lemlestet av ulv. Østlendingen 16. mai 2000

Skapte et enormt rabalder. Østlendingen 16. mai 2000

Rapporten førte til drapstrusler. Østlendingen 16. mai 2000 

Meningssensur. Nationen 2. mai 2000

Ble overstyrt av departementet. Nationen 2. mai 2000

Rovdyrartikkel skapte storm. Nationen 2. mai 2000

Rønbeck ba om ny ulvebrosjyre. Nationen 29. april 2000 

"Rapport 30-skandalen" dreide seg i korthet om at deler av boken "Ulven", forfattet av russeren Michail Pavlov og utgitt i 1982, ble oversatt til norsk og deretter offentliggjort i 1987 av Direktoratet for naturforvaltning i en arbeidsrapportserie fra et norsk rovviltprosjekt - Rovviltprosjektet - som var avsluttet to år tidligere! Publiseringsnummeret i arbeidsrapportserien var nr. 30 - derav navnet "Rapport 30-saken" eller "Rapport 30-skandalen".

Offentliggjøringen av rapporten fant sted uten at Roviltprosjektets styre var orientert. Etter kritikk fra både miljøorganisasjoner og fagbiologer stanset Miljøverndepartementet den videre distribusjon av denne rapporten, som hadde tittelen "Ulvers næringssøk og mennesket". Årsaken var at innholdet ikke hadde noe i en vitenskapelig rapportserie å gjøre. Det meste dreide seg om udokumenterte historier fra deler av Sovjetunionen i krigsårene 1940-45. Norske miljømyndigheter kunne følgelig ikke stå ansvarlige for et innhold som var ubrukelig som vitenskapelig grunnlagsmateriale. På dette tidspunktet var ulven på utryddelsens rand i både Norge og Sverige. Samtidig fant det sted en rekke innspill og strategiske tiltak i forvaltningssammenheng som helt klart viste at ulike interessegrupper i samfunnet ønsket å kvitte seg med denne arten i norsk fauna.

Den eneste ynglende ulvetispen i Skandinavia ble ulovlig skutt sommeren 1985, og det var ingen reproduksjon i denne lille forekomsten i grensetraktene på Finnskogen i 1986. Sommeren 1987 var det fortsatt uklart om det hadde blitt en ny pardannelse i Finnskogen-gruppen, og i naturvernkretser var man sterkt bekymret for hvorvidt arten i det hele tatt ville klare å overleve i Skandinavia. Det var med andre ord lite som skulle til av ulvehets og andre negative faktorer for at konsekvensene for ulvestammen kunne bli katastrofale. Da man i en slik dramatisk situasjon attpå til opplevet at det nettopp var den fagetaten som hadde hovedansvaret for å sikre ulvens overlevelse i vårt land som sørget for offentliggjøringen av den russiske ulverapporten, var det ikke underlig at det ble sterke reaksjoner fra bl.a. naturvernsiden. At den skandinaviske ulven overlevde gjennom siste halvdel av 1980-tallet var ikke på grunn av, men til tross for norske myndigheters behandling av arten i denne perioden.

Eldre medlemmer av Foreningen Våre Rovdyr (FVR) kjenner godt til "Rapport 30-skandalen". Dette skyldes dels at foreningen var involvert i denne affæren på ulike måter, dels at tidligere utgaver av Våre Rovdyr har inkludert mye stoff om saken. Mange av de som har meldt seg inn i FVR de siste årene har imidlertid ingen eller i beste fall begrensete kunnskaper om denne spesielle delen av norsk rovviltforvaltnings historie, og det kan derfor være på sin plass med et lite tilbakeblikk.

Sovjetiske ulver i fokus

I 1980 ble det arrangert et forskersymposium om ulvens atferd i Moskva.Image En rekke av Sovjetunionens fremste ulveforskere deltok på dette symposiet, som resulterte i rapporten "Povedénie volka" ("Ulvens atferd") samme år. På initiativ fra landbruksforskeren Ivar Mysterud ble 12 av de 15 artiklene i rapporten oversatt fra russisk av svensken Elis Pålson i 1984 - 10 til svensk og to til norsk. Forordet i rapporten "Vargens beteende" var skrevet av professor Vladimir Sokolov, og blant artikkelforfatterne var kjente ulveforskere som Dmitry Bibikov og Nikita G. Ovsyanikov. Mysterud sørget endog for å publisere en anmeldelse av den 84-siders rapporten i Østlendingen den 24.9.1984.

Mange blander rapporten "Vargens beteende" sammen med boken "Ulven", som ble utgitt i 1982. Forfatteren av denne boken var russeren Michail Pavlov. Navnet på hans arbeidsplass i Kirov - "Det allunionelle forskningsinstitutt for jakthusholdning og pelsdyroppdrett" - indikerte at dette dreiet seg om en ren næringsinstitusjon, og ikke en objektiv grunnforskningsanstalt. Dette gikk Image også tydelig fram av Pavlovs tidligere publikasjoner. I senere litteratur har han blitt presentert som både jaktadministrator, jeger og en god historieforteller. Det er viktig å være klar over at Pavlov ikke var en av forfatterne i symposierapporten fra 1984. Deler av boken "Ulven" ble senere - også etter initiativ fra Ivar Mysterud - oversatt til norsk av Elis Pålson. I samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning ble denne oversettelsen under tittelen

"Ulvers næringssøk og mennesket" offentliggjort i juli 1987 i en arbeidsrapportserie som presenterte resultatene fra det såkalte Rovviltprosjektet. Dette prosjektet i direktoratets viltforskningsavdeling ble gjennomført i perioden 1979-85 (etaten het i denne perioden Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk), og dets leder var Ole Jakob Sørensen. Ivar Mysterud var imidlertid den mest sentrale forskeren i dette prosjektet, som senere har måttet tåle mye kritikk på grunn av den svake faglige standarden - bl.a. de fullstendig gale bestandstallene for bjørn i Norge. Pavlovs oversatte forfatterskap om ulv ble presentert i Arbeidsrapport nr. 30 i serien fra Rovviltprosjektet, og saken ble derfor senere kalt bl.a. "Rapport 30-skandalen".

Opplysningene fra Pavlov inkluderte udokumenterte beretninger om menneskespisende ulver fra først og fremst krigsårene i Sovjet, og hadde ingenting med seriøs og moderne viltforskning å gjøre. Mye av materialet var politirapporter om ulveangrep på mennesker fra Stalin-tiden. Noen av historiene kunne tenkes sannsynlige ut fra situasjonen i Sovjet under og like etter krigen med millioner av døende og døde mennesker på slagmarkene i skogene og på steppene, mens innholdet i andre var like usannsynlige som eventyret om Rødhette og ulven. Historien om konen som leide ulven hjem etter tungen og slo den ihjel med dørslåen og lignende sagnomsuste beretninger ble altså tatt inn i direktoratets rapportserie omhandlende Rovviltprosjektets resultater - to år etter at prosjektet var avsluttet! Reaksjonene fra naturvernorganisasjonene den gangen - FVR inkludert - kom først og fremst fordi norske myndigheter presenterte denne typen udokumenterte skrekkhistorier som fagstoff i en vitenskapelig rapportserie - på et tidspunkt da de samme myndigheter var satt til å ta vare på den ørlille og sterkt truete ulvestammen i Norge. Hadde Pavlovs tekster blitt offentliggjort i andre sammenhenger hadde saken aldri fått en slik oppmerksomhet fra naturvernsiden.

Opprydning

De nære faglige forbindelser mellom Ole Jakob Sørensen og Ivar Mysterud gav mange uheldige utslag, men toppet seg i tilknytning til offentliggjøringen av Arbeidsrapport nr. 30 fra Rovviltprosjektet. Selv om daværende direktør i direktoratet, Helge Vikan, uttalte til avisene at han ikke hadde godkjent utgivelsen av Arbeidsrapport nr. 30, hadde det lenge vært klart at han var en ulvemotstander. For de som mente at dette ikke kunne være tilfelle ble imidlertid all tvil feid til side da avskjedsintervjuet med direktøren kom i Adresseavisen i 1988 under overskriften "Ulv: Nei - Laks: Ja". Denne mannen var altså øverste sjef for det fagdirektorat som var satt til å ivareta ulvens overlevelse i Norge! Under siste halvdel av 1980-tallet var det kun én ulvefamilie i hele Skandinivia, og arten var det desidert mest truete dyr i både Norge og Sverige. Utgivelsen av Arbeidsrapport nr. 30 skjedde også uten at Rovviltprosjektets styre ble orientert, så Ole Jakob Sørensen hadde mye å svare for i tilknytning til "Rapport 30-skandalen".

Etter de kraftige reaksjonene fra naturvernhold besluttet Miljøverndepartementet allerede den 4.8.1987 å stanse den videre distribusjon av Arbeidsrapport nr. 30. To dager senere gikk Vikan ut i pressen og beklaget ulve-historiene, og det ble samtidig opplyst at rapportserien fra Rovviltprosjektet skulle avvikles. Selvkritikken i direktoratet kom også tydelig fram under et møte i Miljøverndepartementet den 5.10.1987, der både departementets og direktoratets ledelse samt representanter fra naturvernorganisasjonene var til stede. Det var her bred enighet om at referatet fra Pavlovs bok ikke burde ha vært publisert i direktoratets arbeidsrapportserie. I et brev til organisasjonene av 26.10.1987 skrev Miljøverndepartementet bl.a.: "Departementet vil på sin side sterkt beklage at ovennevnte rapport ble publisert som en arbeidsrapport fra Rovviltprosjektet". På møtet den 5.10.1987 ble det for øvrig bestemt at direktoratet skulle utarbeide en ny informasjonsbrosjyre om våre store rovviltarter. Denne ble offentliggjort året etter, og hadde tittelen "De store rovdyrene - en utfordring - et ansvar".

Fagbiologer med engasjement

Det var ikke bare naturvernorganisasjonene som engasjerte seg i utgivelsen av Arbeidsrapport nr. 30 i 1987. I forskjellige fagmiljøer diskuterte biologer saken på ulike plan, og sentralt i denne debatten sto russisk biologisk forskning. En av de zoologene som markerte seg spesielt i denne forbindelse var professor Nils Christian Stenseth ved Universitetet i Oslo - instituttkollega av Ivar Mysterud. Stenseth skrev kronikker som sto på trykk i både Nationen og Østlendingen høsten 1987. Her tok han bl.a. for seg Rovviltprosjektets svake faglige resultater og den sovjetiske vitenskapsdespoten Lysenko. Denne forskeren styrte russisk biologi rundt midten på 1900-tallet, og all forskning var tilpasset Stalins politiske ideologier - noe som bl.a. førte til en feilslått landbrukspolitikk. Russerne fikk derfor ikke ta del i den økologiske og evolusjonsbiologiske forskning som fant sted i utlandet på den tiden, og ettervirkningene av Lysenko-perioden har de slitt med helt fram til slutten av 1970-tallet.

En annen zoolog som engasjerte seg i debatten om russisk biologisk forskning var Roar Solheim, som på dette tidspunktet dessuten var med i FVRs styre. Han hadde f.eks. to omfattende kronikker om den biologiske forskningen i vårt store naboland i øst på trykk i Nationen i slutten av august 1987. Under overskriften "Trenger vi russisk "forvaltning" av ulv i Skandinavia?" - med hovedtitler "Kan russerne biologi?" og "Forskning og politikk i Sovjet" - tok han grundig for seg bl.a. Pavlov og ulike aspekter knyttet til russernes ulveforskning.

Mysteruds brev til den sovjetiske ambassaden

De mange kritiske kommentarer til sovjetisk biologisk forskning i norsk presse - samt alt oppstyret rundt "Rapport 30-saken" - førte til at begeret etter hvert ble fullt for Ivar Mysterud. Mannen som hadde tatt initiativet til de ulike oversettelsene av den russiske ulvelitteraturen, og som gjennom lang tid

Image

Ivar Mysterud er en av rovdyrmotstanderne i Norge som markerte seg mest gjennom 1980- og 1990-årene - ikke minst i tilknytning til landbruksorganisasjonenes ulike planer for utryddelse av store rovdyr i vårt land. Han tok dessuten initiativet til oversettelse av den russiske ulvelitteraturen som ble presentert på norsk på 1980-tallet. Foto: Rune Bjørnstad.

hadde utmerket seg som en av landets mest iherdige rovdyrmotstandere, sendte den 22.9.1987 et brev til den sovjetiske ambassaden i Norge der han tok for seg kritikken av den russiske biologiforskningen i norsk presse. I brevet, som var skrevet på Universitetet i Oslo - Biologisk Institutts offisielle brevark, tok Mysterud klar avstand fra den kritikk som hadde blitt framført mot russisk biologisk forskning. Men istedet for å komme med nærmere orientering om de ulike sider ved "Rapport 30-saken" og de kritiske bemerkninger som var kommet fra diverse organisasjoner, fagzoologer og ledelse i departementet - og ikke minst selvkritikken i direktoratet - dro Mysterud fram to personer fra sin personlige svarteliste. Dette gjaldt formannen i FVR (Paul Granberg) og forfatteren av kronikken "Kan russerne biologi?" i Nationen (Roar Solheim). Disse ble trukket fram som ansvarlige for de granskende vurderinger av russisk biologi i norsk presse som var kommet fram i tilknytning til "Rapport 30-saken". Selv hadde Mysterud ikke bidratt med så mye som et pip i denne fagdebatten.

Litt over en måned tidligere hadde Mysterud rykket ut i pressen og etterlyst mer åpenhet og ærlighet i rovdyrdebatten. Hans brev til ambassadøren for en fremmed makt, der det også ble tilbudt videre tjenester i sakens anledning, ble imidlertid ikke ekspedert i kopiform til verken Granberg, Solheim eller andre involverte parter slik god skikk tilsier. Først ut på vinteren ble brevet og dets innhold kjent for allmennheten ved at tre personer mottok kopier fra anonym avsender. En kopi av brevet hadde nemlig blitt funnet i en søppelbøtte på Biologisk Institutt på Blindern! På dette tidspunktet levde vi fortsatt i den kalde krigens dager, og oppslagene i avisene i desember 1987 inneholdt overskrifter som "Ulveforskere "angitt" til Sovjet-ambassaden" og "Kald krig om ulven". Mysterud forsøkte gjennom pressen å ro seg i land ved bl.a. å forklare at henvendelsen til ambassaden var for å komme i kontakt med russiske biologer. I ambassadebrevet ble det imidlertid opplyst at det allerede på forhånd var tatt kontakt med de russiske ulveforskerne for å følge opp saken!

For FVR og Paul Granberg var det naturlig å henvende seg til ledelsen ved Universitetet i Oslo for å få klarhet i hvorvidt institusjonen var involvert i henvendelsen til Sovjet-ambassaden. I et konsist svar fra universitetsdirektøren ble ansvarsforholdene i tilknytning til brevet klarlagt. Nok en gang var universitetets brevark og navn misbrukt av dets amanuensis og saueforsker i det det ble fastslått at brevet dreiet seg om en helt privat affære mellom brevskriveren og ambassaden.

Pavlovs tekster tilgjengelige i alle år etter 1987

Etter at Miljøverndepartementet stanset den videre distribusjon av Arbeidsrapport nr. 30 i august 1987 var det fortsatt mulig for interesserte å skaffe seg de oversatte delene av Pavlovs bok "Ulven". Image Før distribusjonsstansen hadde alle på direktoratets distribusjonsliste fått rapporten tilsendt, og denne inkluderte også ulike biblioteker. Enhver normalt utrustet person med interesse for denne saken har derfor i ettertid hatt full anledning til å bestille kopier fra bibliotekhold. Mange privatpersoner, bl.a. medlemmer av FVR, sikret seg rapporten før distribusjonsstansen. I tillegg opplyste direktoratet i brev av 11.1.1988 at de før distribusjonsstansen hadde sendt 200 eksemplarer til oversetteren Elis Pålson, ca. 25 eksemplarer til Sør-Varanger Museum og ca. 30 eksemplarer til initiativtakeren Ivar Mysterud. Her var det følgelig også muligheter til å sikre seg originalutgaver. I 1988 sørget Pålson for et nytt opptrykk av "Ulvers næringssøk og mennesket". Innholdet var det samme som i Arbeidsrapport nr. 30, men omslaget ble skiftet ut. Denne utgaven ble omtalt i pressen, og artikkelforfatteren var en av mange som benyttet anledningen til å bestille et eksemplar fra oversetteren. I alle etterfølgende år har det vært mulig å erverve seg 1988-utgaven fra Pålson, og han hadde fortsatt eksemplarer igjen våren 2000.

"Rapport 30-skandalen" i spesialnummer

Gjennom hele perioden med hendelser i tilknytning til "Rapport 30-skandalen" tok artikkelforfatteren vare på adekvat materiale i tilknytning til denne saken. Allerede på begynnelsen av 1988 ble de viktigste avisoppslag og brev sortert ut med tanke på en presentasjon i tidsskriftet, og utvalget ble gjort for å kunne gi leserne en best mulig oversikt over hva som fant sted i tilknytning til denne meget spesielle affæren i 1987-88. I Våre Rovdyr nr. 1-1988 ble hele 83 av disse dokumentene presentert som faksimiler og kopier, og dette spesialnummeret på 72 sider ble kalt "Rapport 30-skandalen". En slik samlet oversikt representerer en viktig dokumentasjon for ettertiden, og i årene som har gått har dette heftet hele tiden vært tilgjengelig for enhver interessert bl.a. i FVRs arkiver og på ulike biblioteker.

Våre Rovdyr nr. 4-1998 inneholdt en komplett litteraturoversikt over de 12 første årgangene (1987-98). I dette temanummeret var naturligvis også samtlige litteraturreferanser til "Rapport 30-skandalen" i Våre Rovdyr nr. 1-1988 inkludert. Disse 83 referansene ble dessuten lagt ut på FVRs internettsider våren 2000. Det har således vært mulig å skaffe seg detaljert og omfattende informasjon om "Rapport 30-skandalen" gjennom lang tid.

Møter med de sovjetiske ulveforskerne

For å få ytterligere kunnskaper om forskningen og forvaltningen av ulv i Sovjet sendte FVR i april 1988 Roar Solheim til Moskva. Så enkelt kunne det gjøres dersom man ønsket kontakt med de russiske ulveforskerne! Her ble den norske zoologen tatt i mot av både Dmitry Bibikov og Nikita G. Ovsyanikov. Samtalene var svært fruktbare, og Solheim fikk enda bedre innsikt i russernes ulveforskning og biologiforskningen generelt. I tillegg fikk han en rekke viktige opplysninger om Pavlov og hans bok "Ulven".

I midten av mai 1988 besøkte biologiprofessor Vladimir Sokolov vårt land. Som medlem av Brundtlandkommisjonen ble han og hans kone invitert av statsminister Gro Harlem Brundtland på to ukers besøk i Norge. Sokolov var direktør for Institutt for evolusjonsmorfologi og dyreøkologi ved Sovjets

Image Den russiske biologiprofessoren Vladimir Sokolov – medlem av Brundtland-kommisjonen - og hans kone ble i slutten av mai 1988 invitert av statsminister Gro Harlem Brundtland på offisielt besøk til Norge. Under en sammenkomst på Høgås i Maridalen den 21.5.1988 ble de sovjetiske gjestene bl.a. informert om det skandinaviske bjørneprosjektet av rovdyrforsker Petter Wabakken (midten). Under norgesoppholdet orienterte Sokolov også grundig om ulveforvaltningen i hjemlandet og om Pavlovs skrifter. Foto: Viggo Ree.

vitenskapsakademi - det samme instituttet hvor professor Bibikov arbeidet. Den 19.5.1988 holdt Sokolov en forelesning om truete pattedyrarter i Sovjet og sine ekspedisjoner til Mongolia på Universitetet i Oslo. Det var Miljøverndepartementet som la opp programmet for de sovjetiske gjestene, og den 21.5.1988 skulle Nordmarka og områdene omkring Oslo presenteres. I den forbindelse ble artikkelforfatteren bedt om å være guide og vert for de russiske gjestene, og sammen med Vassilij Koval fra den sovjetiske ambassaden, Petter Wabakken fra det skandinaviske bjørneprosjektet og Roar Solheim hadde vi en utbytterik dag med utflukter i tillegg til samtaler og måltider hjemme hos meg i Maridalen (se Våre Rovdyr nr. 2-1988, s. 80-83). Russerne var godt orientert om "Rapport 30-skandalen", og bekreftet det samme syn på saken som ulveforskerne Solheim hadde truffet i Moskva i april samme år. De avviste ikke kategorisk mulighetene for at ulv hadde angrepet eller drept mennesker i Sovjetunionen, men understreket sterkt at Pavlovs beskrivelser ikke ble ansett som noen vitenskapelig dokumentasjon av tidligere forhold.

I september året etter kom det igjen celebert rovdyrforskerbesøk fra Sovjet til Norge. Trondheim var vertsby for en større viltkonferanse denne høsten, og i den anledning kom en delegasjon på fem sovjetiske rovdyrforskere først til Oslo. Gruppen besto av Dmitry Bibikov og Leonid M. Baskin fra Moskva, Petr I. Danilov fra Petrozavodsk, Nicolas Zheleznov fra Anadyr og Ludmila T. Shevchenkova fra Kiev i Ukraina. Etter forespørsel fra Miljøverndepartementet var artikkelforfatteren igjen guide og vert for en dag i Maridalen. Denne samlingen fant sted den 7.9.1989,

Image

Professor Dmitry Bibikov - Sovjetunionenes ledende ulveforsker på 1900-tallet - deltok på en  viltkonferanse i Norge i september 1989. Under et av sine to opphold i Oslo holdt han en forelesning om ulv og ulveforvaltning i Sovjet på Universitetet i Oslo den 15.9.1989, og i et intervju med professoren i Aftenposten den 20.9.1989 kommenterte han bl.a. "Rapport 30-saken" og Pavlovs forfatterskap om menneskespisende ulver. Bildet er tatt under en sammenkomst på Høgås i Maridalen den 7.9.1989, der Bibikov fortærer multer fra Østerdalen. Under denne samlingen deltok også fire andre sovjetiske rovdyrforskere. Foto: Viggo Ree.ist, but an effective advocate for ecologically sound wolf management. 

og tilstede var også Paul Granberg og Roar Solheim. Nok en gang ble det utbytterike samtaler om rovviltforskning og rovviltforvaltning i de to landene, og "Rapport 30-saken" ble også gjennomgått.

Image

Kontakt med utenlandske rovdyrforskere - først og fremst under internasjonale konferanser - har vært en viktig del av aktivitetene til Foreningen Våre Rovdyrs medlemmer for bl.a. å være faglig oppdatert. Denne samlingen stammer fra møtet mellom de sovjetiske ulveforskerne og representanter fra foreningen i Maridalen den 7.9.1989. Fra venstre: Paul Granberg, Dmitry Bibikov fra Moskva, Ludmila T. Shevchenkova fra Kiev i Ukraina, Roar Solheim, Nicolas Zheleznov fra Anadyr, Petr I. Danilov fra Petrozavodsk i Nord-Karelen, Leonid M. Baskin fra Moskva og Viggo Ree. Foto: Viggo Ree.

Etter konferansen i Trondheim reiste de sovjetiske rovdyrforskerne med unntak av Baskin til Elverum, der de bl.a. besøkte Skogbruksmuseet. Her møtte de bl.a. Østlendingen-journalisten Rolf Arne Moen, som i tillegg til å intervjue Bibikov forærte de fire sovjetiske forskerne hver sin kniv. Noen reportasjer i Østlendingen i anledning det spesielle besøket i Hedmark så imidlertid aldri dagens lys! Under Elverum-oppholdet deltok Danilov og Zheleznov på en dagsutflukt til bjørneområdene i grensetraktene og Älvdalen i Sverige under ledelse av Petter Wabakken.

Etter Elverum-oppholdet kom de sovjetiske rovdyrforskerne tilbake til Oslo, og den 15.9.1989 holdt professor Bibikov en forelesning om ulv på Universitetet i Oslo. Her var også Aftenposten-journalist Peter Bech tilstede, og han fikk et intervju med professoren. I reportasjen i Aftenposten den 20.9.1989, under overskriften "- Friske ulver angriper ikke mennesker" (Våre Rovdyr nr. 1-1990, s. 25), bekreftet Bibikov at han syntes det var klokt av norske myndigheter å stanse utgivelsen av Arbeidsrapport nr. 30 om ulvedrepte mennesker i Russland. Han brukte samtidig uttrykket "en meget tvilsom kilde" om Pavlov og hans skrifter.

Nationen startet hetsreportasjene

Etter at det hadde gått mer enn 10 år uten spesielle oppmerksomheter i tilknytning til "Rapport 30-skandalen" startet Nationen den nye Pavlov-runden med store oppslag den 25.4.2000. Det var ikke spesielt vanskelig å skjønne hvilke personer som hadde dratt i trådene i kulissene for å få avisen til å blåse opp denne saken nok en gang. Toppsaken på førstesiden hadde overskriften "Departementet stoppet ulverapport", og i dobbeltoppslaget på side 6-7 strakk headingen seg over to hele sidebredder. Et fargefotografi av en ulv med flekkende tenner fylte mesteparten av venstresiden. Hovedoppslaget var et intervju med jusprofessor Carl August Fleischer, som kort tid i forveien hadde levert en rapport om "Rapport 30-saken". Han mente at Miljøverndepartementets distribusjonsstans av Arbeidsrapport nr. 30 i 1987 var både rettsstridig og brudd på prinsipper for demokratisk meningsdannelse. Reportasjen var ført i pennen av freelancejournalist Lars Kristian Steen, som bor i Vågå. Han hevdet her at rapporten ble gitt ut i forkant av Roviltmeldingen, som ble endelig vedtatt i 1997. Kanskje det var ukjent for Steen at en rovviltmelding også ble vedtatt av Stortinget i 1992? Steen hevdet i reportasjen også at Miljøverndepartementet hadde bedt om at de rundt 200 utsendte eksemplarer av ulverapporten skulle trekkes tilbake. Dette er direkte feil, for det departementet ba om var en stans i distribusjonen av rapporten.

I avisoppslaget sammenlignet Fleischer norske myndigheters distribusjonsstans av rapporten med "en virksomhet som minner om undertrykkelse av informasjon og debatt i diktaturstater, samt om bokbrenningen da Pavestolen med inkvisisjonen og andre maktmennesker forsøkte å forhindre den frie meningsbrytning". Samme dag ringte jeg jusprofessoren for i første rekke å gi ham noen opplysninger om denne saken. Under vår samtale kom det fram at Fleischer hadde svært mangelfulle kunnskaper om denne affæren, spesielt om årsakene til at distribusjonen ble stanset. Senere orienterte jeg professoren jevnlig om saken pr. e-post - også med mye bakgrunnstoff fra slutten av 1980-tallet. Den 16.5. bestilte jeg dessuten hans juridiske utredningsrapport, men til tross for senere purringer har jeg pr. 24.7. enda ikke mottatt et livstegn fra professoren.

I Nationen den 25.4. hadde Steen dessuten et stykke under overskriften "Ulvemotstandere i harnisk". Her kom det fram at Fleischers rapport hadde blitt behandlet under årsmøtet til Opplands-avdelingen av Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk. Ikke uventet var Egil Ulateig fra Lesja intervjuet i denne sammenheng. I kjente ordelag uttalte han seg om "rovdyrmafiaens undertrykkelse av sannheten", bokbål og "en liten krystallnatt som likviderte karrierene til flere DN-folk og forskere som stod bak ulverapporten". Mange av avisens lesere ville dermed lett få inntrykk av at den "hemmelige" rapporten var en trykksak som det var komplett umulig å få tilgang til. I reportasjen skrev Steen dessuten følgende om Pavlov og Bibikov: "Det var den svenske lektoren Elis Pålson, som i 1984 oversatte 11 russiske forskningsrapporter som var samlet i boka "Povedenie volka", til norsk; "Ulvens adferd". Ansvarlig utgiver var den verdenskjente ulveforskeren Michail Pavlov, og med seg hadde han andre anerkjente ulveforskere, for eksempel D. Bibikov". Som nevnt tidligere i denne artikkelen var Pavlov ikke en av artikkelforfatterne i rapporten "Vargens beteende". Å trekke avdøde hedersmann Bibikovs navn inn på denne måten kan i beste fall oppfattes som en usmakelig historieforfalskning. Dobbeltoppslaget den 25.4. innholdt også stykker om innholdet i Pavlovs ulverapport samt et intervju med Helge Vikan. Sistnevnte hadde ikke uventet glemt en del viktige detaljer fra hendelsene i 1987.

Neste dag - den 26.4. - fortsatte Nationen sine kampanjereportasjer om "Rapport 30-saken". Denne gangen var det velkjente rovdyrmotstandere blant våre politikere som slapp til på nesten en helside. Hovedintervjuet var med Per Olaf Lundteigen, som kom med kritiske kommentarer mot Miljøverndepartementet i anledning "Rapport 30-skandalen". Høyres Bjørn Hernæs ville ta saken opp med miljøvernministeren, mens Ragnhild Queseth Haarstad og Grete Fossum bl.a. uttalte at de ikke var kjent med rapporten som departementet stanset utsendelsen av. Det var heller ikke stortingsrepresentant Odd Holten fra KrF, som i et NRK-intervju samme dag uttalte at denne saken var ukjent for ham. Den 21.5. sendte jeg derfor Holten en mail med bl.a. følgende ordlyd: "Her uttalte du bl.a. at du ikke kjente til denne saken og denne rapporten fra 1987. Det er sikkert riktig hvis du f.eks. var bosatt i utlandet på den tiden, men for de som fulgte litt med i norske medier sommeren 1987 (med etterdønninger gjennom hele 1988 - og helt fram til høsten 1989) - var dette en av de mest omtalte rovviltsaker i norsk presse på slutten av 1980-tallet". I mailen tilbød jeg Holten også et eksemplar av Vår Rovdyr nr. 1-1998, men jeg hørte senere ingenting fra KrF-politikeren i Østfold.

Svikt også i departementet

I Nationen 26.4.2000 var det dessuten et kort intervju med Miljøverndepartementets informasjonsmedarbeider Brage Rønningen. Han uttalte at etaten ikke ville stoppet rapporten i dag, og på spørsmål om hvorfor den ble stoppet svarte han: "Det vet vi ikke per i dag. Vi har brukt hele dagen på å finne rapporten, men har ikke funnet den". Det er åpenbart ikke bare Nationen som sliter med mangelfulle arkivsystemer og dårlig hukommelse! Neste dag ble statssekretær Stein Lier-Hansen i Miljøverndepartementet intervjuet om saken under overskriften "Angrer rovdyrsensur". Han påpekte også at departementet ville ha taklet saken annerledes i dag, men gav en grei forklaring på hvorfor distribusjonsstansen fant sted for 13 år siden. Men Lier-Hansen blandet også sammen publikasjonene til Pavlov og Bibikov, og denne feilinformasjonen finnes beklageligvis også på departementets nettsider.

Lier-Hansen var på slutten av 1980-tallet ansatt i Norges Jeger- og Fiskeforbund, og han er en av de få nordmenn som har truffet Pavlov. Dette skjedde under en internasjonal jegerkongress. Denne opplysningen var et av mine mange tips til Nationen, men avisen ønsket aldri å skrive noe om det.

De viktigste opplysninger utelatt

Kort tid etter at Nationen startet sine Rapport 30-reportasjer tok artikkelforfatteren kontakt med både freelancejournalist Lars Kristian Steen og sjefredaktør Lars Olav Haug. Både gjennom telefonsamtaler og et stort antall mailer ble det gitt omfattende informasjon om hendelsene i 1987-89. Begge fikk bl.a. tilsendt hvert sitt eksemplar av spesialutgaven om "Rapport 30-skandalen" (Våre Rovdyr nr. 1-1988). I avisens utgave den 29.4. kom det derfor en reportasje under overskriften "Rønbeck ba om ny ulvebrosjyre", der opplysningene om rovdyrheftet som kom i 1988 var temaet. Rønbeck var miljøvernminister i 1987. Det kan i denne sammenheng være på sin plass å minne om Nationen-reportasjen den 19.11.1987 under overskriften "Brosjyre om rovdyr", som også ble inkludert i spesialutgaven av Våre Rovdyr i 1988. Mye av dette innholdet var det samme som i reportasjen den 29.4. i år.

En overraskelse var at Nationen den 4.5. brakte et intervju med den russiske ulveforskeren Nikita G. Ovsyanikov. Dette var et resultat av et av mine tips til journalist Steen. Han hadde på forhånd sendt meg hele intervjuet pr. mail, så det var vanskelig å kutte denne saken ut. Ovsyanikov gav i intervjuet viktig

 Image

En av de russiske ulveforskerne Roar Solheim møtte under sitt opphold i Moskva i april 1988 var Nikita G. Ovsyanikov . Senere har representanter fra Foreningen Våre Rovdyr møtt ham ved flere anledninger under internasjonale rovviltkonferanser. Ovsyanikov har også besøkt Norge - her under et opphold i Buskerud den 20.6.1996. Han er i dag Russlands representant i IUCNs Wolf Specialist Group, et verv han tok over etter Dmitry Bibikovs bortgang i 1997. Foto: Viggo Ree.

informasjon om "Rapport 30-saken", bl.a. om Pavlov. Reportasjen kom kun i papirutgaven, men FVR har med tillatelse fra Nationen lagt hele intervjuet (også det som ikke kom på trykk i avisen) ut på sine nyhetssider. I utgaven den 4.5. var det også et intervju med Sissel Rønbeck, men hun husket heller ikke mye om denne saken.

All informasjonen fra artikkelforfatteren til Nationen om "Rapport 30-saken" førte til at avisen ville presentere et intervju med meg. Dette kom omsider på trykk den 2.5. under overskriften "Ree etterlyser rovdyrkunnskap" - og ikke uventet kun i papirutgaven. Under en telefonsamtale med en kollega i forkant av denne presentasjonen tippet jeg at Nationen ville fjerne de viktigste opplysningene jeg hadde gitt i intervjuet, og at om lag 70 % av reportasjen ville bli utelatt. Jeg bommet med én prosent, i det 69 % av intervjuet var barbert bort bakfra! Etterpå lovet Steen å inkludere de utelatte opplysningene i en reportasje knyttet til Pavlovs skrifter. Denne saken fikk nesten en helside den 6.5. med en rekke sitater fra boken "Ulven", men nok en gang var mine nøkkelopplysninger utelatt. I den anledning sendte jeg sjefredaktøren en mail under overskriften "Nationen og ulvesensur" samme dag med bl.a. følgende innhold: "Det vises til tidligere kontakt angående Nationens reportasjer om "Rapport 30-saken" og Pavlovs ulvehistorier. Etter å ha bestrebet meg på å orientere avisen om reelle fakta i tilknytning til denne saken gjennom flere dager (bl.a. med oversendelse av 84 dokumenter om denne saken til deg og journalist Steen) må jeg - etter å ha sett dagens (lørdagens) utgave - si at jeg er meget skuffet. En del av de aller viktigste nøkkelopplysningene i denne velkjente saken fra 1987 har dere valgt å utelate fullstendig. Leserne har derfor ikke fått den objektive informasjon de burde hatt krav på i denne saken. En ting er at Nationen har brakt disse sakene fram i lyset igjen og delvis fremstilt det som om dette er nyheter som tidligere aldri har sett dagens lys. Dette får man sette på kontoen for historieløshet og usedvanlig dårlige arkivsystemer. Det som virkelig er ille er at f.eks. opplysningene om at Pavlovs tekster har vært fullt tilgjengelige gjennom alle disse årene (for enhver!), at avdøde hedersmann og professor Bibikovs navn er trukket inn på en direkte feilaktig måte - og at hans svært avgjørende uttalelser til norsk presse i 1989 om denne saken fullstendig er blitt utelatt".

Videre skrev jeg i mailen til sjefredaktør Haug den 6.5.: "Denne saken som Nationen nå har presentert side etter side om de siste to ukene blir oppfattet som en ulvesensur-sak blant leserne. At Nationen har holdt tilbake flere av de aller viktigste opplysningene i tilknytning til "Rapport 30-skandalen" blir av mange jeg har snakket med de siste dagene også oppfattet som en ren sensur fra avisens side. Senest i går ringte Steen meg for å be om råd i tilknytning til dagens oppslag, og jeg ba ham da - nok en gang - få med opplysningene om at Pavlovs tekster har vært fullt tilgjengelige gjennom alle disse årene samt å inkludere hva Bibikov - Russlands fremste ulveforsker gjennom mesteparten av det 20. århundre - har ytret om både Pavlov og norske myndigheters beslutninger i 1987".

Noe av Nationens budskap i sine reportasjer våren 2000 har åpenbart vært å sette fokus på det avisen oppfatter som senur i anledning "Rapport 30-saken". Den utelatelse av viktig informasjon i samme avis - til tross for store anstrengelser med å bringe så mye materiale som mulig til redaksjonen - får meg til bedre å forstå den maktesløshet og frustrasjon som f.eks. kolleger i østblokken må ha hatt i anledning pressens makt og selektive utvelgelse av stoff under den kalde krigens dager i disse landene. Nationen er definitivt ikke det åpne medieorganet det var på 1980-tallet, og det frister så avgjort ikke å gi flere intervjuer til denne avisen.

Østlendingens tur

Etter å ha vært tause i tilknytning til "Rapport 30-skandalen" i lengre tid, noe som førte til at det stort sett var Nationen som var skikkelig på banen med dette stoffet, slo Østlendingen til med sin hetsvariant den 16.5. Under forsideoverskriften "Grotesk rapport om ulv" og en hovedheading over to sider med ordlyden "- Barn og unge drept og lemlestet av ulv" hadde journalist Torgeir Olsen - som i reportasjen til og med hadde titulert Pavlov som professor - tatt utgangspunkt i en person ved navn Hans Olav Asphaug i Rendalen. Han var for øvrig presentert på fotografier i både i farger (forsiden) og svarthvitt. Under kapitteloverskriften "- Rapporten førte til drapstrusler" skrev Olsen: "Det er Hans Olav Asphaug i Rendalen som sitter på den omstridte russiske ulverapporten. Nå frykter han drapstrusler fra miljøvernaktivister. Asphaug forteller at han har fått rapporten av en person som bor øst for Rendalen like ved svenskegrensa. - Mannen jeg fikk rapporten av har i flere år oppbevart den i et pengeskap. Jeg vil ikke ut med navnet på personen, for han har gjentatte ganger fått drapstrusler rettet mot seg og sin familie, forteller Hans Olav Asphaug". Under overskriften "Oppsiktsvekkende" fortsatte Olsen: "- Jeg frykter at det samme kan skje med meg og min familie. Men jeg har valgt å gå ut med rapporten, for innholdet er så oppsiktsvekkende at offentligheten må få ta del i den, mener han".

Det er vanskelig å finne ord for en slik reportasjetekst, som i beste fall kan karakteriseres som det reneste tøv. Spesielt når man vet at f.eks. journalist Rolf Arne Moen i samme avis i årevis har abonnert på Våre Rovdyr, sitter på Arbeidsrapport nr. 30 og var journalisten som fikk de eksklusive intervjuene med de sovjetiske ulveforskerne i 1989! Jeg sendte derfor samme dag en mail til ansvarlig redaktør i Østlendingen, Osvald Magnussen, med bl.a. følgende ordlyd: "Undertegnede har merket seg at Østlendingen i dag har store oppslag om den velkjente Rapport 30-saken. Nationen har gjennom et par uker rundt siste månedsskifte boltret seg med denne 13 år gamle saken, og var eneste avis som i denne skala gjorde det inntil i dag. Det er skuffende å registrere at Østlendingen nå kommer diltende etter med de samme historieløse vinklingene. Dette burde ikke ha forekommet i og med at Østlendingen ihvertfall har et klipparkiv (i motsetning til Nationen som ikke har noe arkiv i det hele tatt). Nyhetsoppslagene om denne saken i disse dager er de samme som både Nationen, Østlendingen og en rekke andre aviser hadde for 13 år siden. Ved å presentere gamle nyheter som om de aldri tidligere har sett dagens lys gir man leserne feilaktig og villedende informasjon om en velkjent og nærmest loslitt sak. Hvis man først ønsker å gjenta seg selv etter 13 år bør de som tar fatt i dette i det minste sette seg en smule inn i de ulike aspekter i tilknytning til dette stoffet. Rolf Arne Moen var en sentral journalist hos dere i forbindelse med disse sakene på slutten av 1980-tallet, og han har som mottaker av tidsskriftet Våre Rovdyr tidligere fått den informasjon som er nødvendig for å se denne saken i et historisk og mer faglig korrekt perspektiv". Deretter oppsummerte jeg de viktigste punktene i forbindelse med "Rapport 30-saken".

Dagen etter var det ingen oppfølgingsreportasje om "Rapport 30-skandalen" i Østlendingen. Kanskje min mail til redaktøren - med kopi til bl.a. journalistene Moen og Olsen - hadde ført til at de redakjonelt ansvarlige hadde besinnet seg? Den 18.5. sendte jeg for øvrig en mail til Østlendingen-journalist Torgeir Olsen på Koppang-kontoret med følgende innhold: "Det vises til dine reportasjer i tirsdagens (16.5.) utgave av Østlendingen (både internett- og papirutgaven) om Rapport 30-saken ("Grotesk rapport om ulv") samt til tidligere utsendte mailer til Østlendingen i sakens anledning. Jeg glemte i farten forleden å gjøre oppmerksom på følgende: Det hadde ikke vært nødvendig for deg å reise helt til Hans Olav Asphaug i Rendalen for å se Arbeidsrapport nr. 30 fra Direktoratet for naturforvaltning i 1987. Bare et par hundre meter fra kontoret ditt på Koppang bor - som du vet - Paul Granberg. Han var Foreningen Våre Rovdyrs formann i årene mens denne saken verserte i Østlendingen og andre norske aviser (1987-89). Dette er naturligvis Østlendingen godt kjent med - jfr. bl.a. reportasjen "Ivar Mysterud påkaller den sovjetiske ambassade" - "Kald krig om ulven" i Østlendingen torsdag den 3.12.1987 (s. 1 og s. 29). I dette oppslaget av Rolf Arne Moen ble Paul Granberg intervjuet fordi han var en av to utpekte personer som ble "angitt" til den sovjetiske ambassaden i brevet fra Universitetet i Oslo av 22.9.1987. Både brevet og Østlendingens oppslag er inkludert i Våre Rovdyr nr. 1-1988 (temanummeret "Rapport 30-skandalen"). Granberg er like talefør og full av kunnskaper om denne saken i dag som for 12-13 år siden, og i hele denne perioden har Arbeidsrapport nr. 30 stått i hans kontorbokhylle - til gjennomsyn for hvem som eventuelt måtte ønske å tilegne seg kunnskaper om denne velkjente saken". Jeg mottok aldri noen reaksjoner fra Olsen i sakens anledning.

Pavlovs skrifter på nettet

Innholdet i Arbeidrapport nr. 30 ble i vår lagt ut på nettsidene til Rovnett. Dette gir enda en mulighet for interesserte til å lese Pavlovs "hemmelige" skrifter. I den anledning sendte jeg ansvarlig for Rovnett-sidene, Roar Moen, den 25.5. en mail med følgende spørsmål: "Er det fra DN eller fra opphavssiden i Russland at dere har innhentet rettighetstillatelse til å offentliggjøre materialet?". Kopi ble bl.a. sendt til sentrale personer innen rovviltforvaltningen. Purring ble sendt den 4.6., men pr. 24.7. har det enda ikke kommet noe svar. Direktoratet har ikke gitt en slik tillatelse til offentliggjøring av dette åndsverksmaterialet, og vil følge opp saken.

Skremmende utvikling

Etter oppslagene om "Rapport 30-skandalen" i Nationen og Østlendingen våren 2000 har saken ikke uventet fått stor oppmerksomhet i ulike kretser. Spesielt har det kommet mange avisinnlegg på trykk i ulike aviser. Rovdyrmotstanderne har følgelig benyttet opplysningene for alt det de er verdt i sine bestrebelser på å hetse en truet dyreart og å påvirke politikerne i rovviltpolitikken. Det kan ikke være mye tvil om at dette har vært noe av hensikten med å ta saken opp igjen etter alle disse årene. Formen på og innholdet i avisreportasjene indikerer klart det. Svært mye av det som er skrevet er spredning av feilinformasjon, og blottlegingen av manglende faglig innsikt i denne delen av norsk rovviltforvaltning, sviktende hukommelse og uprofesjonelle arkivsystemer har vært påfallende. Samtidig sitter de lønnete informasjonsansvarlige i både departement og direktorat og lar all denne desinformasjonen stort sett få stå uimotsagt. Dette til tross for at miljømyndighetene har avsatt økonomiske midler til informasjon om rovviltforvaltningen i Norge, og gjentatte ganger har presisert at kunnskaper om disse artene er svært så viktig.

Det er både skuffende og pinlig å registrere den vinklingen norsk presse har valgt i tilknytning til denne saken disse vårdagene i 2000. Hvis vår nasjon og vår naturforvaltning i økende grad skal styres av historieløshet og ukunnskap går vi en dyster framtid i møte.

Artikkelens referanse: Ree, V. 2000. Ny runde med "Rapport 30-skandalen". 13 år gamle nyheter blir som nye i norsk presse våren 2000. Våre Rovdyr 14(2): 20-25.

Et par faktaopplysninger i papirutgaven er justert og rettet opp i denne artikkelpresentasjonen, bl.a. detaljer omkring de sovjetiske rovdyrforskernes Hedmark-opphold i 1989. I tillegg er det innledningsvis et sammendrag som ikke finnes i papirutgaven.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...