Skal frykt styre viltstellet?

fredag 22. september 2000

Av Paul Granberg

Det er mye i vår hverdag som gir fryktfølelse hos enkelte mennesker. Frykten kan ofte være ganske ubegrunnet, mens den i andre tilfeller kan ha et mere reelt preg hvor dog sjansen for en ulykke er minimal. Klaustrofobi er velkjent , likeså at mange føler intens frykt for enkelte både ville og tamme dyr, til og med småkryp som mus, hoggorm og enkelte typer insekter. Selv om frykten kan være problematisk for den det gjelder, kan samfunnet som helhet ikke tuftes på dette fundament. Den enkelte må enten søke behandling, eller også innrette seg med sitt handikap.

Skal frykt tas på alvor innenfor vårt viltstell, må vi først se på hva det er som betyr en reell fare, og så ta konsekvensen av det. Det er svært mange som frykter å ferdes i terrenget når jegerkorpset er ute, spesielt under storviltjakten. Dette er uten tvil reelt begrunnet. Bare i løpet av forrige jaktår ble en person drept og en alvorlig skadet ved vådeskuddsulykker under jakt i Norge. I løpet av etterkrigstiden har anslagsvis et hundretalls mennesker blitt drept eller alvorlig skadet ved slike ulykker. Til tross for dette kreves det stadig utvidede jaktmuligheter for flest mulig jegere, nær sagt av et hvilket som helst “kaliber”.

I den senere tid har frykt for rovdyr blitt fokusert. For en stor del har det sin forklaring i at enkelte finner det nyttig for egeninteresser å nøre opp under en mytebasert frykt, hvilket dessverre også får gjennomslag hos lite reflekterte politikere. På ytterst få år blir det imidlertid fortløpende drept flere mennesker ved jaktulykker, enn hva rovdyr har drept i Norge i hele den historisk kjente tid!

I spørsmålet om hvilke viltarter som betyr den største reelle fare for menneskets sikkerhet, må vi også ta med trafikksikkerheten. Storviltet, og da spesielt elgen, får her en dominerende plass. Det er interessant å merke seg at i stedet for å redusere elgbestanden, settes det inn en god del ressurser for å hindre at elgen kommer ut i trafikken. Det betyr at jaktmulighetene med sin risiko, blir opprettholdt.

Våre styresmakter hevder at vi må nøye oss med det minimum som sikrer levedyktige bestander av store rovdyr. Kan det tenkes at linjen blir videreført til å si at vi ikke trenger større viltbestander enn det som skal til for levedyktighet i vårt totale dyreliv? Det vil minske risikoen for mennesker og minimalisere viltskader på jord- og skogbruk. Jegerne hevder at jakten først og fremst er en sport, samtidig som den påståtte bærebjelken for spredt bosetting - jordbruket - sliter med overproduksjon og kvotebegrensninger på det meste. Dermed kan det stilles spørsmål ved berettigelsen av at en liten del av befolkningen skal ha krav på å utøve en virksomhet som reelt sett er til fare, hinder og sjenanse for det store flertall i å utnytte sin lovbeskyttede rett til fri ferdsel i utmark. Minsker man jaktmulighetene vil man også minske noe av hundeholdet, som fører til at ca. 4700 mennesker årlig søker legebehandling for skader etter angrep av hunder.

Jeg er selv jeger og ønsker ikke at irrelevant frykt skal trekke med seg en slik utvikling. Ser man seg om i verden, er det ikke vanskelig å se de sterke og økende strømninger som motarbeider den store plass som jakten nå har i naturbruken. Selv i Norge har jaktinteressen sine begrensninger, mens retten til fri ferdsel i et tilnærmet intakt livsmiljø er den eldste hevdvunnen rettighet i vår utmark. En rettighet som er lik for alle, uansett yrkes- og interessetilhørighet. Det finnes grunner for å tenke over dette. 

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...