Namsrett 2001 - ulv

søndag 21. oktober 2001

Direktoratet for naturforvaltning sendte den 19. oktober 2000 ut et forhåndsvarsel om vedtak om felling av familiegruppe/familiegrupper av ulv i Østerdalen i Hedmark fylke.


Den 5. februar 2001 fattet DN følgende vedtak:

1. Direktoratet for naturforvaltning iverksetter av eget tiltak, og med hjemmel i viltloven § 12 og forvaltningsforskriften § 3 jf. § 2, felling av inntil 9 ulv innenfor leveområdene til den familiegruppe som kalles Atndalsflokken og det mulige paret i Imsdalen. Felling av alle individene i Atndalsflokken har førsteprioritet.

Den praktiske gjennomføringen av fellingsforsøket administreres av Statens naturoppsyn v/ jaktleder Leonhard Mikalsen / Esben Bø. Fellingsforsøket gjennomføres i henhold til vilkår gitt i dette brev, herunder bruk av de metoder, tidsramme og øvrige vilkår som er nødvendig for å kunne forhindre skade på en effektiv og rasjonell måte.

2. Rendalen kommune tildeles inntil 8 åtte millioner kroner til forebyggende tiltak mot rovviltskader i kommunen for beitesesongen 2001, der tiltak for å hindre at Koppangsflokken volder skade skal ha førsteprioritet. Midlene skal disponeres slik at tiltakene gir størst mulig skadereduserende effekt, og slik at det legges vekt på å skille sau og ulv.

Miljørganisasjonene påklaget vedtaket og ba om at klagene ble gitt oppsettende virkning. DN fant ikke grunnlag for å gi klagen oppsettende virkning. DN oversendte dermed den 6. februar 2001 saken til Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Miljøverndepartementet besluttet den 7. februar 2001 at begjæringen om utsatt iverksettelse av DNs vedtak av 5. februar 2001 ikke skulle tas til følge.

Foreningen Våre Rovdyr, Norges Naturvernforbund og WWF Norge brakte saken opp for Oslo namsrett med  begjæring om midlertidig forføyning, dvs. at iverksettelse av Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 5. februar 2001, punkt 1 om felling av ni ulv, utsettes til Miljøverndepartementets klagebehandling er avsluttet, og videre til spørsmålet om gyldigheten av et eventuelt klagevedtak som gir fellingstillatelse er rettskraftig avgjort.

Saken kom opp for namsretten 13-14. februar 2001, men retten tok ikke begjæringen til følge. Om bestandens overlevelse skrev namsretten følgende i sine bemerkninger: 

DN har lagt til grunn at ulvebestanden at ulvebestanden har hatt en gjennomsnittlig tilvekst på 28 % pr. år. Denne vekstraten har vært relativt konstant de siste ti årene. Det er sentralt at man med denne vekstraten gir uttrykk for netto tilvekst; man har således tatt hensyn til annen avgang av ulv i form av naturlige årsaker, snikjakt m.m. DN har videre lagt til grunn at det er registrert yngling i 8 familiegrupper og at det vurderes som sannsynlig at det har vært yngling i ytterligere to grupper. Dette vil gi en tilvekst på mellom 32 til 40 ulv. De samlede data har gjort at DN på side 8 i vedtaket har konkludert med at "det samlede produksjonspotensiale i bestanden er høyt, selv om det beskattes et antall individer."

DNs tallmateriale er bekreftet av Wabakken og Liberg i retten. Wabakken har videre presisert i retten at man med ynglinger og ytterligere sporing av enkeltindivider kan legge til grunn at ulvebestanden i år vil ligge mellom 80-100 dyr.

Både Wabakken og Liberg har bekreftet at med et engangsuttak av ni ulv er det lite sannsynlig at det vil få alvorlige konsekvenser for bestandens overlevelse.

Hans Kristian Pedersen, seniorforsker ved Norsk Institutt for Naturforskning, har videre i retten forklart at selv om man legger til grunn en gjennomsnittlig vekst på 19 %, vil man ha ca. 170 ulv i bestanden i år 2005. Velger man å fastsette vekstraten til dagens nivå; nemlig 29 %, vil man ha en bestand på 250 ulv i år 2005. Pedersens beregninger har tatt utgangspunkt i en bestand på ca. 70 dyr.

Liberg har her gitt uttrykk for at felling av ni ulv ikke vil være skadelig for bestandens overlevelse, men at uttaket vil forsinke, men ikke hindre, en mål om levedyktig bestand i Norge.

Retten legger etter dette til grunn at DNs vurdering av "bestandens overlevelse" ikke bygger på feil lovforståelse. Retten kan videre ikke se at DN i sin faglige skjønnsutøvelse har tatt usakelig eller utenforliggende hensyn eller at de prognoser som legges til grunn på annen måte er uforsvarlige.

Retten presiserer imidlertid dette dithen at man med dette ikke har konkludert med hensyn til hva som er nivået for "bestandens overlevelse." Begrepet er dynamisk og forutsetter at man tar hensyn til ulike faktorer som vekstrater, sannsynlig og sikker forynglig og øvrige vekstvilkår for ulven. Dette medfører igjen at man vil kunne vurdere forholdet til bestandens overlevelse annerledes ved eventuelle senere fellingsvedtak. Dette er imidlertid en vurdering som må gjøres i forbindelse med eventuelle senere vedtak.

DNs vedtak er ikke et et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Imidlertid må forvaltningsloven § 25 sies å gi uttrykk for generelle forvaltningsrettslige prinsipper med hensyn til begrunnelse av et vedtak.

Retten kan ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse vedrørende vilkåret "bestandens overlevelse". Retten viser her til at vedtaket ikke direkte har berørt forholdet til bestandens levedyktighet, idet dette ikke er en del av lovens vilkår for felling. Vedtakets punkt 6 går videre nøye inn på prognoser i tilknytning til bestandens overlevelse. Det kan imidlertid i dette tilfellet ikke være nødvendig med en grundigere gjennomgang av de aktuelle prognoser. Det er videre ikke nødvendig med henvisninger til det faglige materiale som ligger til grunn for avgjørelsen. Under enhver omstendighet fremgår det av vedtaket at Scandulv er hovedleverandør av det materialet som vedtaket bygger på. Det kan videre ikke anses som noe krav at vedtaket skal inneholde en drøftelse av ulike enkeltrapporter som angår temaet for vedtaket eller som er nevnt i vedtaket. Avgjørende er imidlertid at det uansett ikke foreligger saksbehandlingsfeil som har hatt betyning for resultatet.

Andre forskeres vitnemål ble ikke nevnt av namsretten. Totalt ble 9 ulver skutt i Atndalen og Imsdalen.

Nedenfor gjengis utdrag fra Viggo Rees artikkel i FVRs tidsskrift nr. 1/2001: 

- Til min og mange andres meget store overraskelse har ikke bare retten sett bort i fra vitneuttalelsene fra professor Nils Ryman ved Stockholms Universitet samt det skriftlige materialet fra Naturvårdsverket, men i Oslo namsretts dom er ikke en gang professor Ryman og Naturvårdsverkets synspunkter nevnt i det hele tatt! 

Under namsrettens forhandlinger 13.-14.2.01 var jeg bisitter for Foreningen Våre Rovdyr, og jeg noterte bl.a. følgende i tilknytning til vitneavhøret av professor Nils Ryman: 

Professor Nils Ryman, Stockholms Universitet vitnet over telefon i Oslo namsrett onsdag 14.2.2001 kl. 10.45 - 11.20. Grunnen til at professor Ryman var innkalt som vitne var hans befatning med “Rapport från Arbetsgruppen för Rovdjursutredningen”. Denne rapporten - fra 31.3.1999 - ble forfattet av følgende forskere:

Henrik Andrén - viltekolog ved Sveriges Lantbruksuniversitet.
Torbjörn Ebenhard - populationsekolog ved Centrum för Biologisk Mångfald.
Hans Ellegren - evolutionär genetiker ved Uppsala Universitet.
Nils Ryman - populationsgenetiker ved Stockholms Universitet.
Bernt-Erik Sæther - populasjonsøkolog ved NTNU Trondheim.

Rapporten er et sentralt arbeid i forbindelse med svenske miljømyndigheters rovviltforvaltning og således også sentral i forbindelse med Riksdagens behandling av rovdyrspørsmålene.


Professor Ryman vektla bl.a. følgende momenter:


-     Dagens bestand av ulv i Skandinavia på 80-100 dyr kan ikke betraktes som en levedyktig bestand.
-     Det må flere hundre dyr til i denne bestanden før man kan kalle den for levedyktig.
-     Det er veldig vanskelig å finne forskere som betrakter 80-100 dyr som en livskraftig ulvestamme.
-     Vi vet ikke om den sørskandinaviske ulvebestanden er isolert. Om det forekommer innvandring av ulv fra Finland/Russland er i så fall denne immigrasjonen meget lav.

På spørsmål om den sørskandinaviske ulve-bestanden i dag er truet svarte professor Ryman: “Ja - detta beståndet är i förhållande till IUCNs kriterier starkt eller akut hotat idag”.

Med utgangspunkt i en bestand på minimum 80 dyr og at man skal felle en familiegruppe på 7 individer (inkludert et intakt alfapar) + ytterligere 2 ulver (et alfapar) i denne bestanden stilte advokat Ramm spørsmålet: “Vil dette kunne få konsekvenser for bestandens overlevelse?”. På dette spørsmålet svarte professor Ryman: “Ja, mycket stora konsekvenser”.

Ryman ble deretter spurt om konklusjonene på s. 15 i “Rapport från Arbetsgruppen för Rovdjursutredningen” der det bl.a. står at “För kortsiktigt bevarande behövs minst 500 individer varenda av lodjur, järv, varg och kungsörn” og ”För åtminstone varg och järv kan det i dagsläget inte betraktas som bevaringsbiologiskt acceptabelt med nogon jakt över huvud taget”. På spørsmål om dette fortsatt var gjeldende i tilknytning til dagens situasjon svarte professor Ryman: “Ja, helt korrekt”.

På spørsmål til professor Ryman om et slikt synspunkt var omstridt blant forskere nasjonalt og internasjonalt var svaret: “Nej, jag tror inte detta är omstritt bland människor som har arbetat med denna problematiken”.

På spørsmål om det var uenighet innen arbeidsgruppen om dette svarte professor Ryman at alle 5 var helt enige om disse spørsmålene.

På spørsmål fra regjeringsadvokat Elgesem om han var kjent med vekstraten for ulvebestanden i Skandinavia svarte professor Ryman at dette ikke hadde så stor betydning for de genetiske aspektene. Det kom deretter ingen flere spørsmål fra regjeringsadvokaten.

På spørsmål fra advokat Ramm om det er skadelig for artens overlevelse med tiltak som forsinker måloppnåelsen (i dette tilfellet et uttak av 9 ulver) svarte professor Ryman: “Ja, det är direkt skadligt utifrån ett genetiskt perspektiv”.

Retten la altså ingen vekt på vitneprovet fra professor Nils Ryman ved Stockholms Universitet.

Derimot har namsrettsdommen lagt meget stor vekt på vitneutsagnene til de tre ulveforskerne Petter Wabakken, Olof Liberg og Hans Christian Pedersen. Hverken Wabakken eller Liberg mente at et uttak av 9 ulver - hvorav 4 alfadyr - ville være til skade for artens overlevelse i Skandinavia. Liberg var av den oppfatning at han ikke trodde at et slikt uttak ville være noe problem for dagens situasjon i Skandinavia. Dette er interessant, for Liberg presiserte for kort tid siden overfor Naturvårdsverket i forbindelse med et ønske om å skyte 4 ulver i Sverige - at dette bare kunne aksepteres dersom disse 4 dyrene ikke var alfadyr! Disse opplysningene kom dessverre ikke fram under rettsaken.

Petter Wabakken var av samme oppfatning som Liberg. Hans vurderinger om den skandinaviske ulvestammens levedyktighet er imidlertid kun basert på demografi, og han presiserte at han ikke er genetiker. Wabakken ble under sin vitneframføring spurt en del om forskjellen og uenigheten i tilknytning til definisjonen av en familiegruppe av ulv i samabeidsavtalen mellom norske og svenske viltmyndigheter fra 1998 og de sporingsrapporter som bl.a. han og Åke Aronson har vært forfattere av de siste årene. Under Wabakkens vitneprov kom det fram at han ikke hadde sjekket opp hva som var definisjonen på en familiegruppe av ulv i den svensk-norske samarbeidsavtalen fra 1998 da han begynte å skrive sine rapporter for to år siden - og kom med en ny definisjon. Han fikk også spørsmål fra advokat Ramm om hvilke faglige synspunkter han hadde på ekspertgruppens “Rapport från Arbetsgruppen för Rovdjursutredningen” fra mars 1999. Til det svarte Wabakken at han kjente til denne rapporten, men at han ikke hadde satt seg inn i innholdet. Han hadde riktignok bestilt rapporten to ganger uten å motta den, og at han hadde “skumlest” eller “skummet over” teksten. Men på et slikt grunnlag kunne ikke Wabakken gi noen faglig vurdering av dette arbeidet hvor professor Ryman var en av forfatterne. Han omtalte de fem forfatterne som anerkjente forskere.

Interessant var det allikevel å merke seg at både Wabakken, Liberg og Pedersen mente at et uttak av 9 ulver i Skandinavia denne vinteren kun måtte ses på som et engangstilfelle. En tilsvarende beskatning kunne man ikke gjenta før det hadde gått mange år! Uttaket ville mest sannsynlig ikke skade bestanden - kun dempe bestandsveksten, sa Wabakken mot slutten av sitt vitneprov. Han sa også at han ikke var sikker på om Imsdalsparet var et par, men at disse dyrene kunne være utvandrende dyr fra f.eks. Koppangflokken. Videre opplyste Wabakken at det i dag er et åpent spørsmål om det forekommer innvandring av ulv fra Finland til Sør-Skandinavia, og at det er vesentlig å få klarlagt om en slik genetisk utveksling finner sted. Han opplyste ellers at et grovt minimumstall for den skandinaviske ulvebestanden var 80-90 individer - kanskje så mye som 100 dyr.

Dommen i Oslo namsrett er ikke bare et nederlag for arbeidet med å sikre en direkte truet art i Norge og Skandinavia, men den representerer en voldsom økonomisk belastning for en forening som vår. FVR-styret og jeg har i hvert fall gjort det beste vi har maktet i tilknytning til namsrettsaken. Og mer kan man ikke forlange. Så får man bare ta til etterretning at vi bor i et land der lovverket ikke gir direkte truete dyrearter tilstrekkelig vern, at den 29-årige dommerfullmektigen som dommer i namsretten ikke har tatt hensyn til stortingsvedtak og internasjonale miljøavtaler, at naturvernorganisasjonene av økonomiske årsaker ikke hadde anledning til å anke denne dommen - og at man på norsk side bryr seg lite om hva man mener og vedtar i rovviltsammenheng i Sverige. Dommen er rett og slett et hån mot Naturvårdsverket og svensk fagekspertise innen genetikk på ulv!

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...