Etter ulvejakta

tirsdag 15. mars 2005

Av Paul Granberg

Etter flere uker med mediene fulle av bloddryppende bilder, skryt og selvskryt fra både politikere, organisasjoner innen skogbruk, jakt, jordbruk og fra jegerne selv, kan det være nyttig med et lite overblikk.

Det ble altså tillatt felt fem ulver, hvilket tilsvarer ca. 25 prosent av den totale norske bestand.  For å få skutt disse dyrene ble det skrevet ut  lisens til 414 jegere, det vil si over 80 jegere pr. tillatt felt dyr. I tillegg deltok X antall personer uten lisens som sporere, vaktmannskaper  og transporttører. Mannskapene var utstyrt med mobiltelefoner og radioforbindelse, slik at alle til enhver tid var orientert og kunne forflytte seg etterhvert som jakten skred frem. Til forflytning sto hurtiggående motorkjøretøyer klar innen rekkevidde for den enkelte, og oppbrøytede skogsbilveger på kryss og tvers sto åpne for alle som deltok i jakten, men var sperret for andre. I tillegg hadde jegerne gode sporingsmuligheter, hvilket man gjerne har på denne årstiden. Sporsøk og rekognosering ble utført natt som dag, så lenge jakten varte. De fem ulvene ble skutt ved bruk av minst 11 skudd, og den ene ulven ble feilskutt ved at jakten ble lagt helt inn til grensen for jaktområdet, uten at det ble kontrollert om «fremmede» dyr kom inn over grensen. Dermed ble antallet helnorske, ynglende familiegrupper redusert fra tre til en, i landsmålestokk.

Etter alt skrytet om effektivitet blir ett spørsmål påtrengende: Er det mulig og IKKE være effektive med et slikt jaktopplegg? Man blir forundret når selv ledende personer innen Norges Jeger- og Fiskerforbund står frem og berømmer denne effektiviteten, for deretter å ile til departementet i håp om å få styrket sin posisjon innen landets viltforvaltning! Jeg skulle ha likt å få høre kommentarene fra noen av våre storjegere fra 1800-tallet, dersom de kunne stått opp fra sin grav og fått innsyn i mentaliteten hos dagens jegere og hos den offentlige viltforvaltning, slik den nå er i ferd med å bygge seg opp.

Allerede på Magnus Lagabøters tid, da man ikke hadde noen av dagens tekniske hjelpemidler og folketallet var mikroskopisk i forhold til nå, innså man at det måtte tas visse hensyn ved jakt og fangst, dersom man skulle bevare viltet. Men så var det dette med bevaringen da! Rovdyr og rovfugl har over generasjoner vært et stridsemne.  Den enkeltperson som mere enn noen la grunnlaget for de holdninger vi også i dag ser overfor en del viltarter i norsk fauna, var vel zoologiprofessoren Halvor Heyerdhl Rasch, som på midten av 1800-tallet var en viktig arkitekt bak innføringen av de statlige skuddpremier. Det tok oss over 100 år å innse at dette, viltbiologisk sett, var en svært ulønnsom investering. Ett av hans edle motiver var at ved å stimulere til rovdyrjakt ville man bidra til å «danne en krigersk befolkning i fredens dage». Sannelig et høyverdig arbeid innen zoologisk forskning, som ikke minst dagens miljøvernminister bør skrive seg bak øret. Heyerdhl Rasch lyktes tydeligvis godt i sitt forsett, og det å «alminneliggjøre» ulven ved å skyte bort de ynglende individene fra en mikroskopisk forekomst, ligger jo i samme gate!  Hva vi videre kan vente oss av vilt- og jaktforvaltning, spesielt med den statsråden som fremfor noen burde ha de etiske sider ved faunaforvaltningen med i sine vurderinger, tør jeg knapt tenke på.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...