Ny runde om nødverge

torsdag 28. desember 2006

Av Paul Granberg

Da vår viltlov ble vedtatt i 1981, ble det nedfelt en såkalt nødverge­paragraf (§ 11) i loven. Dette var nytt. Til tross for at tidligere lover om jakt og vilt hadde ganske utstrakte fredningsbestemmelser for store og potensielt farlige viltarter, var det ingen hjemmel nedfelt i jakt- og viltlovgivningen som gav adgang til å felle fredet vilt i nødverge.

Lovparagrafen har skapt svært mye uro og diskusjon, og den har tidligere vært gjenstand for revisjon hele 4 ganger i løpet av de 25 år som har gått siden den først ble vedtatt. Man kan undres om denne paragrafen var et vel gjennomtenkt påfunn. Er ikke nødverge og nødrett (dvs. lovbrudd for å redde liv eller eiendom) et mer generelt spørsmål som bør samordnes og lovhjemles i straffeloven?

Den opprinnelige § 11 i viltloven hadde følgende tekst:

Vilt kan felles uten hensyn til fredning når fellingen må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for direkte angrep på bufe og tamrein. Fell­ing i henhold til første ledd må straks meldes til viltnemnda i kommunen.

Det som enkelte var misfornøyd med, var paragrafens krav om fare for direkte angrep på husdyr. Man ville fjerne begrepet direkte, slik at loven skulle lyde fare for angrep. Det ville åpne muligheten til å skyte store rovdyr nærmest hvor som helst og når som helst. Med den vandrings­kapasiteten store rovdyr har, er det ikke vanskelig å hevde at det representerer en fare for angrep på bufe eller tamrein samme hvor dyret måtte befinne seg innenfor vårt lands grenser! Det man overså var at lovparagrafen faktisk gav husdyr og tamrein bedre beskyttelse enn mennesker. Det behøvdes en aktuell og betydelig fare for skade på mennesker, mens det bare var spørsmål om fare for direkte angrep på bufe og tamrein før felling kunne foretas.

Slik paragrafen lyder i dag heter det:

Vilt kan felles uten hensyn til fredning når fellingen må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. På samme måte kan eieren, eller noen som opptrer på eierens vegne, felle vilt under direkte angrep på bufe og tamrein. Kongen kan bestemme at bestemmelsen i annet ledd ikke skal gjelde for spesielt truede arter eller spesielt truede bestander av enk­elte arter. Felling og forsøk på felling i henhold til første og annet ledd skal straks meldes til kommunen og politiet.

Etter påtrykk fra landbruksnæringen og jegerinteresser har regjeringen nå for femte gang, bl.a. i Soria-Moria-erklær­ingen, bebudet ny behandling av denne paragrafen.

Hva er feil ved paragrafen, slik den er utformet i dag? Noen dyperegående evaluering i forkant av stortingsbehandlingen kan en ikke se foreligger – hverk­en nå eller ved tidligere behandlinger. Det eneste som synes å ligge til grunn er næringsinteressenes påstander om at paragrafen er uklar og for streng. Dessuten hevdes det at det er urimelig at det skal brukes ressurser fra politi og rettsvesen på slike saker! Stort sett er det kun med slike betraktninger det overlates til politikernes overfladiske «synsing» å utforme deler av vårt lovverk!

En lovbestemmelse vil vel alltid fortone seg både streng og uklar for den som ønsker at ingen grenser var satt. Hva slags samfunn skal vi få om lovbrytere alene skal vurdere nødvendig­heten av sitt lovbrudd? Viltlovens § 11 er ment å gi mulighet for straffefritak for den som kommer opp i en akutt faresituasjon der han/hun ikke ser annen mulighet for å avverge den enkeltstående, akutte skaden/faren på annen måte enn ved å bryte loven. Mot mer varige og langsiktige faresituasjoner skal andre tiltak settes i verk. Intensjon­en er den samme som ligger til grunn for straffelovens §§ 47 og 48. Gjennom de diskusjoner som pågår får man ofte inntrykk av at ikke alle forstår prinsippet, og at paragrafen ikke skal brukes som et virkemiddel i bestandsreguler­ingen.

Siden paragrafen angår faresituasjoner for både mennesker og bufe/tamrein, antas det at hensynet til menneskers liv og helse må rangeres høyere enn hensynet til bufe og tamrein.

Dette betinger et aktsomhetskrav. Det er ikke påpekt i viltloven, slik det klart er i straffelovens §§ 47 og 48 hva angår annen nødverge.

Jeg skal ikke begi meg ut på en fullstend­ig vurdering av alle sider ved viltlovens nødvergebestemmelse, men vil trekke fram én side som viser at de praktiske konsekvenser av denne lovparagraf er langt mere komplisert enn hva som blir fremstilt, også fra enkelte stortingspolitik­eres side.

Ser vi på de tilfeller hvor det er påberopt nødverge vedrørende bjørn fra 1987 til september 2006, viser det seg at i over 50 % av tilfellene blir dyret skadeskutt. Det er eksempler på at det er skutt over offentlig veg, det er eksempler på at personer har dratt til skogs med rifler som ikke er av godkjent kaliber for storviltjakt – i den hensikt å skyte på bjørn i event­uelle nødvergesituasjoner, og det er eksempler på at det er skutt mot andre dyrearter i den tro at det dreide seg om bjørn. Videre er det i flere tilfeller skutt på uegnede avstander og under slike omstendigheter at sannsynlighet for skadeskyting klart måtte påregnes. To personer er skadet i forbindelse med slik påskyting av bjørn. Skildringer fra enkelte situasjoner minner kanskje vel så mye om scener fra en «villvest-film» som nøktern vurdering i en fare- eller skadesituasjon.

Av mange blir det antatt at en skadeskutt bjørn kan være meget farlig for folk. I det minste har politiet i flere tilfeller vurdert situasjonen slik at de har sperret av og oppfordret folk om ikke å begi seg inn i større skogområd­er hvor de regnet med at skadeskutt bjørn oppholdt seg. Vi kommer da i den merkelige situasjonen at for å berge livet til et husdyr, setter man menneskers liv og helse i fare – ikke bare ved å gjøre et stort rovdyr farlig, men også ved uforsvarlig skyting. For å skyte ei rype kreves det utdanning og eksamen, men for å skyte på en bjørn under ofte vanskelige forhold med den risiko det innebærer, er det ikke engang et krav om aktsomhet. Forstår de politikere som forfekter en mer liberal nødvergerett hvilket ansvar de påtar seg? Neppe!

Hittil har diskusjonen omkring viltlov­ens nødvergeparagraf i overveiende grad vært farget av holdning­er mot og for rovdyr i norsk fauna, samt av økonomiske interesser. Det er nå på tide at disse interesser blir satt til side og fokus rettes mot det saken dreier seg om. Så vidt en kjenn­er til er det ingen andre særlov­er som har en tilsvarende nødverge­bestemmelse som den viltoven har. All annen nødverge dekkes av straffeloven. Jeg kan ikke med min beste vilje se at nødverge overfor et fredet dyr i prinsippet er så vesentlig forskjellig fra annen nødverge at det ikke kan innarbeides og vurderes ut fra samme lovverk. Det er først når aktøren i en nødvergesituasjon vet at hans disposisjoner blir underlagt vurdering ut fra straffelov­ens krav til aktsomhet og nytte/ris­iko at vi kan forvente verdighet og ro omkring dette spørsmålet. Hvorvidt man liker eller misliker rovdyr i norsk fauna har ingenting med saken å gjøre!

-------

Anførsler:
Antall påberopte nødvergesituasjon­er er 16. Tallene for nødvergefelling er hentet fra Statistisk sentralbyrå fra og med jaktåret 1987/88 til og med jaktåret 2004/05, med tillegg for dyr skutt frem til september 2006, samt to dyr skadeskutt og ikke gjenfunnet og som dermed ikke inngår i fellingsstatistikken. Antall skadeskytinger er hentet fra egne notater som i stor grad er sjekket mot avismeldinger. En kan ikke utelukke at det kan være flere skade­skytinger som har unngått artikkelforfatterens oppmerksomhet.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...