Vil vi domestisere viltet?

tirsdag 19. juni 2007

Av Paul Granberg

I pressen ser vi stadig at enkelte tar til orde for at ville dyrearter skal bevares i innhegninger slik at husdyrene kan gå fritt med minimalt tilsyn. Det grunnleggende prinsipp blir at viltet skal leve i fangenskap, mens husdyrene kan gå fritt! En mer finurlig måte å gjøre det samme på er i ferd med å skje gjennom elektronisk «styring» av viltet. Er det en slik natur vi nordmenn vil ha? 

Det er ingen hemmelighet at viltforvaltningen i Norge har ønsket å ta i bruk radiotelemetri i ren forvaltningsmessig sammenheng – helt siden de første ville dyr ble radiomerket av viltforskningen. Det er et spørsmål om mange av de radiomerkede dyr som i dag finnes i norsk natur har større interesse for forvaltningen enn for grunnleggende vitenskapelig forskning. Norske lover og regler gir imidlertid ikke adgang til bruk av slik teknikk til annet enn forskning og i noen grad undervisning. Den 21. mars 2007 gikk imidlertid Direktoratet for naturforvaltning (DN) til det skritt å radiomerke en ulv i rent forvaltningsmessig øyemed – uten å ha klarert de lovmessige spørsmål omkring saken, og uten at et forskningsinstitutt sto ansvarlig. Hensikten var å få registrert om dyret kunne skytes lovlig!

En prinsippdebatt om hvorvidt radiotelemetri skal kunne brukes i forvaltningen har vi ikke hatt i Norge. Våre politikere har neppe særlig stor innsikt i hvilke perspektiver en slik praksis åpner for.

Politikk, forskning og forvaltning

Skillet mellom politikere, forskere og forvaltere blir stadig mindre synlig. Vi opplever at ferske stortingsrepresentanter, som kommer rett fra skolebenken og har sin utdannelse på helt andre fagfelt, rykker ut og vil detaljstyre den praktiske, biologisk begrunnede forvaltning på både høyere og lavere plan. Vi opplever at DN vil styre viltforskningen og også selv utføre forskning, selv om det motsatte prinsipp ble knesatt da DNs viltforskningsavdeling ble nedlagt (se også artikkelen: «Norsk viltforvaltning og viltforskning – bukken og havresekken» i Våre Rovdyr nr. 3/2004.) Det finnes også eksempler på at forskere kommer med til dels krasse utspill som er mer farget av politikk enn av fagbiologisk viten.

Av og til kan man undres om det ligger bestemte strategier bak denne sammenblandingen – at det trekkes i tråder. Det man kan registrere i slike tilfeller er at hensynet til næringslivet nesten alltid blir satt i fokus og ikke det naturgrunnlag som næringslivet er tuftet på.

I grove trekk er forskningens oppgave å fremskaffe generell faglig kunnskap. Dette basert på et fritt og uavhengig grunnlag, uten påvirkning av utenforstående interesser. Enkelte gjør seg en lettvint definisjon av hva forskning er og sier at det er «innhenting av kunnskap». Ja, men det er bare en halv sannhet! For at kunnskapsinnhenting skal betegnes som vitenskap kreves visse formelle kriterier som betinger spesiell kompetanse. Denne kompetanse skal DN som institusjon formelt ikke ha.

Politikere på høyt plan har som oppgave – på bakgrunn av den viten man til enhver tid har – å bryne sine synspunkter for samfunnsutviklingen mot andre politikeres syn, for så å trekke opp de grove retningslinjer gjennom lover og regler. I denne prosessen er det dessverre ofte skremmende å se hvor kunnskapsløse enkelte politikere er, selv om kunnskapen finnes, og dette kanskje spesielt i biologiske spørsmål. Det er grunn til å tro at enkeltpolitikere i kraft av sin posisjon stadig prøver å presse forvaltningen både på høyt og lavere plan. Dette såvel gjennom direkte henvendelser som gjennom media. Det er en direkte udemokratisk arbeidsmåte for en stortingspolitiker!

Forvaltningens oppgave er å sørge for, på bakgrunn av tilgjengelig faglig viten og vedtatte politiske målsettinger/rammebetingelser, at både offentlig og privat virksomhet legges opp innenfor disse rammer og målsettinger. Dersom disse betingelser er for snevre for en fornuftig forvaltning, er det forvaltningens oppgave å gjøre Stortinget oppmerksom på det. Dersom DN føler at de ikke kan forvalte vår natur uten selv å drive forskning, så slår det tilbake på de rammebetingelser som politikerne har gitt. Vi kan ikke finne oss i at DN tukler med vårt naturgrunnlag på et kvasivitenskapelig grunnlag.

Det sier seg selv at et visst samarbeid både er ønskelig og nyttig. Men det er like innlysende at når grensen for de forskjellige oppgaver ikke respekteres, så oppstår det problemer.


Noen perspektiver

Det er ingen tvil om at radiotelemetrien har vært, og fortsatt vil bli, et nyttig redskap i viltforskningen. Det bør heller ikke være tvil om at dette er et redskap som må brukes med forsiktighet og forstand! Ikke bare av dyreetiske (dyrevernmessige) hensyn, men også av hensyn til vår natur – vårt miljø.

Selv om det har vært lite fokus på uheldige sider ved bruken av radiotelemetri på vilt, kan det ikke nektes for at det har forekommet svært groteske tilfeller som trygt kan karakteriseres som dyreplageri av verste sort. Man kan neppe noen gang unngå helt at så vil skje, og jo flere dyr som merkes jo flere slike ulykkestilfeller må man påregne. Det kan heller ikke nektes for at dyrene utsettes for stress ved fangst, og at disse individene blir satt i en unormal livssituasjon ved å måtte bære et mer eller mindre synlig merke som har en viss vekt. Ikke sjelden har dyr måtte gå med uvirksom radiosender i halsbånd livet ut – til en ukontrollerbar skjebne.

Allerede i dag er et ganske stort antall viltindivider gjennom radiotelemetrien underlagt langt bedre kontroll enn de aller fleste husdyr på utmarksbeite. Denne utviklingen vil både DN og privatpersoner som ser økonomiske muligheter i det skal utvides og fortsette!

Det kan diskuteres hvor man skal sette grensen for domestisering av dyr. De fleste forskere vil sansynligvis sette grensen ved tvunget partnervalg ved forplantning slik tilfellet er i husdyrholdet. Men hva åpnes det ikke for ved utstrakt bruk av radiotelemetri i fåtallige bestander av ville dyr? Individene kan i forvaltningens navn overvåkes tilnærmet kontinuerlig og «uønskede» individer kan systematisk plukkes ut. Derved innskrenkes partnervalget til et minimum! Er ikke det svært nær likeverdighet med domestisering? Hva slags naturforvaltning blir det? Med den materielle og kommersielle tenkemåte som sterkt preger både politikere og forvaltere, er det liten tvil om hvor skuta tar veien! Det bør ikke være overraskende at etikken ikke kan godta at materialismen skal stå alene ved roret gjennom slike farvann.
For reiselivsnæringen vil det sikkert føles som et pluss at de kan skilte med «garanterte» synsobservasjoner av sjeldne dyrearter, og for jegerne er det sikkert forlokkende å kunne drive hundetrening og jakt med radiosignaler fra både vilt og hund. Men hvor går grensen mellom private interesser og offentlig forvaltning? Er kommersiell utnytting en del av den offentlige forvaltning?

Dersom DN får bemyndigelse til å bruke radiotelemetrien i forvaltningsøyemed, er det kun et tidsspørsmål før denne myndighet er delegert til regionale og lokale forvaltningsorganer. Kriteriet for å kunne drive viltforskning vil da bli at man er en valgt politiker som sitter i en eller annen nemnd eller komité som har med utmarksforvaltning å gjøre! Er det en slik utvikling vi ønsker i vår forskning og forvaltning?


Dersom DN skal forvalte viltet som husdyr og ikke vilt, så er det en soleklar fallitterklæring. DNs oppgave er i prinsippet å forvalte naturen, ikke å kultivere den.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...