FVRs rovdyrpris 2007 til Albert W. Owesen

tirsdag 19. juni 2007

Av Viggo Ree

Min interesse for dyr fikk jeg allerede som liten gutt fordi jeg vokste opp på en gård med mange husdyr i Åmot i Østerdalen. Senere flyttet familien til Jeløy, og min søster og jeg ble tatt med på mange turer i inn- og utland der vi fikk oppleve spenn­ende natur og fauna. Dyrebøk­er var sentrale elementer knyttet til naturinteressen. Film om dyr var mangel­vare i barndommen og ungdoms­tiden. Men som 14-åring fikk jeg muligheten til å se «Villmark­en kaller» på kino i Moss. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg husker fortsatt scenene med ulven som løp i fjellet og jerven som klatret i furutreet. Dermed kom navnet Albert Owesen inn i bevisstheten. I årene som fulgte ble det mangt et møte med både navnet og personen. Slik har en rekke norske ungdommer blitt inspirert til å arbeide for miljøet og i særdeleshet vårt dyreliv.

Albert Winderen Owesen vokste opp i Oslo. Hans bestefar eide Vinderen hovedgård. Dit flyttet gutten da han var halv­annet år etter at hans far døde. Owesen kjøpte på begynnelsen av 1950-tallet et filmkamera for å forevige sine barn da de var små. Boken How to improve your family pictures ble hans «filmutdann­else». Han var med på å starte Oslo Smalfilmklubb, og her var han også formann en periode. Owesen lærte seg å klippe film, og var med i ulike konkurranser. Etter hvert ble det mange filmer både som amatør og profesjonell. Ved siden av naturfilmingen tok han del i annet filmarbeid, bl.a. som produsent og regissør. Gjennom hele sitt yrkesaktive liv har imidlertid Owesen drevet i tekstilbransjen. Tekstilagenturfirmaet Owesen-Tekstil A/S har finansiert alle hans filmproduksjoner.


Hans første film varte i sju minutter og handlet om skiløping i Nordmarka. Den ble vist i Filmavisen. I 1954 var filmen «Baksiden av medaljen» ferdig. Denne filmen vendte oppmerksomheten mot den store bolignøden i hovedstadens etterkrigstid, bl.a. om mennesker som bodde i telt på Hoff ved Skøyen. Owesen har alltid engasjert seg for de svake i tilværelsen, enten det har dreiet seg om husløse, trafikkskadde eller truet fauna. I 1955 var det premiere på hans turistfilm «Velkommen til Oslo». Samme år kom Arne Skouens filmer «Det brenner i natt!» og «Barn av solen», og produsent for begge var Owesen. Førstnevnte ble en stor suksess, og regnes som en norsk filmklassiker av edelt merke. I 1956 var Owesen ferdig med en film om Lofotfisket med tittelen «Skisser fra Lofoten». Året etter kom filmen «Froskemenn», som handlet om dykkeres arbeid. Hans engasjement for barn og trafikkdøden result­erte i filmen «Barna ble glemt» i 1958.

Filmen som gjorde Owesen spesielt kjent var naturdokumentaren «Villmarken kaller». Dette var hans første naturfilm. Det tok fire år å lage denne 97 minutter lange fargefilmen, som var ferdig i 1964. De siste opptakene ble gjort sommeren 1963 på Hardangervidda. Der filmet Owesen snøugler og fjellrever – begge arter som er forsvunnet fra Sør-Norge i dag. Produksjonskostnadene var kr. 450.000, men han mottok ikke en krone i økonomisk støtte fra Kirke- og undervisningsdepartementet. For å få laget filmen måtte produsent Owesen spørre tekstilagent Owesen om det var mulig å få låne kr. 350.000. Dette ble innvilget! Den resterende summen måtte han ta fra egen lomme. Kinopublikum rundt om i landet fikk med «Villmarken kaller» oppleve Norges særegne dyreliv i ulike naturmiljøer. Under premieren på Scala kino i Oslo, som ligger øverst i Stortingsgaten, strakte køen seg rundt hjørn­et og helt ned til Chat Noir. Her ble filmen vist for fulle hus i tre måned­er. «Villmarken kaller» ble sett av over 400.000 mennesker på kinoer rundt om i landet.

Da myndighetene oppdaget at filmen var så populær, ble det bestemt at billett­prisen skulle settes ned til det halve for at flest mulig barn og unge skulle få sett den. På det tidspunktet var den generelle oppfatningen i Norge at naturfilm primært var noe som passet yngre mennesker. Reduksjonen i billettprisen representerte lavere inntekter for Owesen. Økonomisk fortjeneste var imidlertid ikke det sentrale element i tilknytning til denne filmen. Drivkraften bak «Villmarken kaller» var å redde sjelden norsk natur og fauna. Men han hadde håpet at produksjonskostnadene skulle bli dekket. Selv om det ikke gikk slik ble altså denne naturdokumentaren en klassiker som de fleste eldre mennesker i vårt land husker den dag i dag. «Villmarken kaller» var den første langfilm om norsk natur, og den ble senere vist på fjernsyn i både Sverige, England og Russland.

Owesens idealisme og brennende engasjement for norsk dyreliv kom til uttrykk i forbindelse med et intervju under innspillingen av «Villmarken kaller» i 1961. Her uttalte han bl.a.: «Hvis vi ikke i tide treffer forhåndsregler for å beskytte dyrene som er uløselig knyttet til våre folkesagn, kan vi – som Mikkjel Fønhus skriver – miste vår odelsrett til naturen, fordi vi lar teknikken herje med den.» For «Villmarken kaller» mottok Owesen «Sølvklumpen» fra Norske Kinosjefers Forbund for den beste norske kinofilm i 1964. Den ble senere delt opp i flere kortere filmer til skoleundervisning, bl.a. «Dyrelivet på fjellet om vinteren» i 1967, «Streiftog i naturen» i 1968 og «Jerven» i 1981.

I 1972 viste Owesen hvilken ekte og sann naturverner han er gjennom et initiativ for å ta vare på Hardangervidda for ettertiden. Det startet med et stort opplysningsmøte i Universitetets aula i hovedstaden den 27. januar, der filmprodusent Owesen gjennom sitt firma hadde fått med seg Den Norske Turistforening og Norges Naturvernforbund som medarrangører. Deltakere og forelesere var professor Knut Fægri, professor Sverre Marstrander, cand. mag. Nils Christian Stenseth, tegner Mathis Kværne, generalsekretær Knut Rom, generalsekretær Magne Midttun, cand. mag. Ole Christ­ian Lagesen, felespiller Odd Bakkerud, universitetsbibliotekar Bredo Berntsen, naturfotograf Jann Jenssen samt Owesen selv. Faginnleggene ble senere presentert i en rapport med tittelen Hardangervidda, idag - - - imorgen?. Trykksaken, som også inkluderte noen av Owesens fauna­fotografier, ble overlevert Storting­et og regjeringen våren 1972. Vi vet at Hardang­ervidda ble nasjonalpark noen år senere, men karakterarter har forsvunnet og i dag er høyfjellsområdets skjøre økosystemer i meget stor grad påvirket av en dominerende sauenæring.

Senere på 1970-tallet fortsatte Owesen sitt naturvernengasjement på ulike front­er. I 1976 utga Grøndahl & Søn Forlag A.s hans barnebok Varga – et eventyr om barn og dyr. Den ble trykk­et i hele 105.000 eksemplarer, og var et svært verdifullt bidrag for å skape positive holdninger til og interesse for norsk fauna blant de unge. Hans hund og to døtre ble fulgt under møter med ulike dyrearter gjennom boken. Tekst om og fotografier av de fire store rovdyrene er også med i barneboken, som er preget av Owesens respekt for og kjærlighet til våre medskapninger. Boken ble gitt ut på russisk i 1986. I 1975 ble han tildelt Solo og World Wildlife Funds naturvernpris. Owesen nektet imidlertid å ta den i mot fordi han mente at kombinasjonen naturvern og stort forbruk av mineralvann med mye sukker er svært uheldig. Min venn Gunnar Lid oppdaget Owesen anonymt plassert og med solbriller på galleriet under arrangementet! I 1976 fulgte hans andre naturfilm – «Bever». Dette førte til boken I beverskog, som ble utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1979. Den kom ut på russisk i 1983.

Parallelt med filmarbeid og bokproduksjoner har Owesen også forfattet diverse kronikker og debattinnlegg til avisene. Hele tiden er det naturen og dyrelivet som har vært i fokus. Et lite knippe kronikkoverskrifter viser hans omtanke for miljøet: «Vi har kun en jord – tar vi vare på den?» (Nationen 3. november 1978), «Farlig giftinnhold i våre bunnstoffer» (Aftenposten 7. april 1987) og «Titania-saken og livet i havet. Hasardiøs holdning til vårt livsmiljø» (Aftenposten 30. april 1987). I 1973 tok Owesen initiativ til å danne en deputasjon for å overlevere boken Hvis vi skal overleve til Stortingets medlemmer. En rekke miljøorganisasjoner støttet initiativet.

Under et miljømøte i Kristiansand ble Owesen kjent med ferskvannsøkolog Jan Økland. Hans feltarbeid i tilknytning til doktorgraden ble gjennomført i Borrevannet i Vestfold. Owesen ble så fascinert av disse studiene at han bestemte seg for å lage en film om økosystemet i området. Dette resulterte i produksjonen «Borrevannet – en næringsrik innsjø i Vestfold» i 1986, som ble vist av undervisningsavdelingen i NRK. Owesen forfattet selv lærerveiledningen til naturfagklassene for 7.-9. klasse.

På 1980- og 1990-tallet konsentrerte Owesen seg om rovdyr i Øst-Afrika. Etter 20 vintrer i Ngorongoro i Tanzania skrev han boken Løver brøler i natten, der en rekke av hans løve- og øvrige faunafotografier ble inkludert. Owesen hadde fått tillatelse til å filme og fotograf­ere i nasjonalparken nattestid, og hadde foreviget mange unike situasjoner. Boken kom ut på Pax Forlag i 2003, men dessverre var bildebehandlingen så elendig at Owesen måtte stoppe salget. Konflikten med forlaget har dessverre ikke blitt løst, og det er lite som tyder på at det vil bli trykket et nytt opplag der fotografiene er tilfredsstillende presentert. I september 2006 viste imidlertid Norsk filminstitutt en fotoutstilling der de beste bildene var med. Utstillingen hadde samme tittel som boken. Under oppholdene i Tanzania sørget Owesen for å lære opp unge afrikanere til å fotodokumentere krypskyting – et viktig bidrag for å ta vare på de store kattene.

Owesen fylte 90 år den 1. juni i år. Det var derfor med ekstra stor glede jeg på vegne av Foreningen Våre Rovdyr kunne tildele ham Rovdyrprisen 2007 under årsmøtet på Svullrya i Hedmark den 12. april. Ord som ble framført under tildel­ingen var: «Du mottar denne prisen både for ditt mangeårige arbeid for å spre kunnskaper om predatorenes – rovdyrenes – jaktdyrenes rolle i økosystemene, og for din utrettelige innsats for å skape positive holdninger til dyrelivet i norsk natur såvel som under andre himmelstrøk. Takk for ditt store engasjement for vårt felles miljø på en klode som stadig utsettes for ødelegg­elser og tap av mangfold.» Owesen holdt en kort takketale og kvitterte med å holde et kvarters lysbildekåseri om løvene i Tanzania! Under oppholdet i Solør årsmøtehelgen hadde han med seg sin kone Ane-Grethe.

90-åringens siste prosjekt er en bok om seiling og seilbåter. Da jeg siste gang snakket med Owesen på telefonen var han på vei ut for å fotografere Færderseil­asen i Asker!

La meg avslutningsvis få gjengi ordlyden på forsatssidene i barneboken om Varga – et viktig budskap i en tid da miljøet ødelegges over hele kloden:

En gang i tidenes morgen ble mennesker og dyr enige om å dele jorden mellom seg.

Men menneskene brøt avtalen, for de ville ha jorden for seg selv. De forandret jordens overflate på jakt etter rikdom, og de drev dyrene bort fra deres naturlige områder.

Da døde mange dyr, for de fant ikke mat.

200 dyrearter er forsvunnet i de siste 100 år, og 1000 arter står i fare for å bli utryddet.

Skulle menneskene noen gang angre seg, kan ikke all verdens penger bringe en eneste dyreart tilbake til livet.

Derfor bør barn i alle land hjelpe alle dyr før det er for sent.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...