Glasnost i ulvedebatten – en oppsummering

mandag 25. juli 1988

Av Viggo Ree,

Kronikk offentliggjort i Arbeider-Avisa mandag 25. juli 1988

Vi må ha en åpen og bred debatt om ulv, lyder det jevnlig fra landbruksforskeren Ivar Mysterud ved Universitetet i Oslo. For en tid tilbake tok han et initiativ. Spesielt utvalgte deler av en russisk ulvebok ble oversatt til norsk. Nå skulle alle få vite sannheten om dette grusomme dyret! At den aldrende forfatteren i Kirov syslet med hjortevilt og pelsdyrfarming, og ser på ulven ut i fra næringsinteresser, samt at beskrivelsene av de menneskedrepende villdyrene ikke kan dokumenteres - til tross for etterlysning av dette i årevis - spilte åpenbart ingen rolle for vitenskapsmannen i Oslo.

I Trondheim satt nok en forsker. Ole Jakob Sørensen var den tidligere lederen av et rovviltprosjekt i Direktoratet for naturforvaltnings regi, som ikke akkurat hadde høstet de beste lovord. Dette arbeidet var avsluttet flere år tidligere, men hvilken rolle spilte nå det? Historien om kona som leide ulven hjem etter tunga og alle de andre sagnomsuste beretninger fra Sovjet ble tatt inn i viltforskningens rapportserie omhandlende Rovviltprosjektets vitenskapelige resultater! At en av de ledende russiske ulveforskere i brev hadde berettet at forfatteren i Kirov også var en god jeger og en utmerket historieforteller - og at ledelsen i direktoratet ikke var kjent med innholdet i oversettelsen, spilte tydeligvis ingen rolle for vitenskapsmannen i Trondheim. Initiativtageren i Oslo fikk det som han ville - så langt. 

Skandale og opprydding

La oss se litt på hva landbruksforskerens glasnost-initiativ har resultert i - ett år etter at rapporten ble sendt ut. At det ville bli et voldsomt rabalder her hjemme hadde forskeren i Trondheim forutsagt i brev til sine russiske kolleger. Etter mange år med tvilsom håndtering av Norges mest truede dyreart i vårt statlige naturforvaltningsorgan, var det kanskje ikke så rart at noen ville reagere på også denne misere. Men at reaksjonene ville bli såvidt sterke, og at så mange fagfolk og organisasjoner skulle føle at begeret nå definitivt var fullt, hadde nok heller ikke initiativtageren drømt om! Brevene og protestene haglet, og avisene berettet ivrig om propagandahetsen og skrekkhistoriene utgitt av våre ansvarlige naturforvaltningsmyndigheter.

Men etter hvert ble det ryddet opp, og direktoratet fant det nødvendig å beklage det de selv betegnet som en uklok utsendelse. Etatens ledelse og forskningsavdelingens ansvarlige presiserte at dette ikke ble ansett som vitenskap, og distribusjonen av Arbeidsrapport nr. 30 fra Rovviltprosjektet ble stanset. Miljøverndepartementet innkalte til oppklarende toppmøte i Oslo, der en hel delegasjon fra direktoratet og representanter fra naturvernornganisasjonene og forskningen var benket rundt bordene den 5. oktober 1987. På møtet var alle enige om at rapportens innhold overhodet ikke er relevant for norsk rovviltforvaltning, og publiseringen i en vitenskapelig arbeidsrapportserie tilhørende et forlengst avsluttet prosjekt ble sterkt beklaget. I tillegg ble Rovviltprosjektets rapportserie definitivt avviklet, og dets leder vingeklippet på grunn av sin uansvarlige styring med dette arbeidet. Dessuten var det enighet om at tiden nå var kommet for å utarbeide og spre nøktern informasjon om våre store rovpattedyr - i tråd med myndighetenes egne formålsparagrafer. Direktoratet ble derfor bedt om å lage en folder med saklige opplysninger om ulv, bjørn, jerv og gaupe i Norge, bl.a. for å redusere de negative effektene av ulverapporten.

Ambassadebrevet

Alt dette var altså resultater av initiativet til vår amanuensis ved Universitetet i Oslo. Men vedkommende likte tydeligvis ikke denne utvikling i saken. All korrespondanse, møtevirksomhet og pressedekning førte til at mange fakta ble lagt på bordet, momenter som avgjort representerte ubehageligheter for enkelte. Avisenes debattspalter ble fylt med informasjon om både ulvers adferd og næringsøkologi, såvel som kvaliteten på enkelte norske rovviltforskeres arbeider. Og framtredende fagbiologer skrev omfattende kronikker om russisk biologisk forskning. Til slutt ble det for meget for initiativtageren, som selv ikke hadde så mye som et pip å delta med i fagdebatten, og bak ryggen på alle ble det den 22. september 1987 sendt et brev til den russiske ambassade i Oslo. At den samme person hadde rykket ut i pressen litt over en måned tidligere og skreket om mer ærlighet i rovdyrdebatten, fikk nå så være. Men brevet og dets innhold ble likevel kjent etter drøye to måneders tid, etter at tre personer fikk tilsendt kopier i posten fra anonym avsender. I desember ble det derfor igjen store oppslag i avisene, og nye debattrunder så dagens lys.

Med ambassadebrevet, skrevet på på Universitetet i Oslos offisielle brevark, bekreftet den samme landbruksforskeren sin manglende evne til å oppfatte realitetene i en sak. I stedet for å orientere om den massive og mangesidige kritikk som var kommet fra diverse organisasjoner, fagzoologer og ledelse i departementet - og ikke minst selvkritikken i direktoratet - dro initiativtageren fram to enkeltpersoner fra sin personlige svarteliste. Disse ble trukket fram som ansvarlige for de granskende vurderinger av russisk biologi som var kommet fram på grunn av at udokumenterte ulvehistorier som mest lignet på legender og vandresagn var blitt opphøyet til vitenskap i vårt land, og offentliggjort av myndighetene som et resultat av et norsk forskningsprosjekt avsluttet flere år tidligere. Den personen som først og fremst ble utpekt som syndebukk var formannen i Foreningen Våre Rovdyr. Ingen av de "angitte" enkeltmennesker ble altså orientert med beskjed og brevkopi, slik god skikk tilsier.

Misbruk og vurderinger

Det videre hendelsesforløp i denne saken inkluderte blant annet et konsist svar fra universitetsdirektøren, der ansvarforholdet vedrørende brevet til ambassaden ble klarlagt. Igjen var universitetets navn misbrukt av dets amanuensis, i det det ble fastslått at dette brevet dreiet seg om en helt privat affære mellom initiativtageren og ambassaden.

I sitt brev til ambassadøren for en fremmed makt, der initiativtageren tilbyr sine videre tjenester i sakens anledning, tar vedkommende klar avstand fra den kritikken som er blitt rettet mot russisk biologisk forskning. Som fagmann går han således god for de omdiskuterte ulvehistoriene der det blant annet berettes om dyr som hopper over gjerdet med 17-årig jente i kjeften og en annen ulv som kaster 7-årig gutt opp på ryggen og løper av sted! Ingen har ennå klart å legge fram noen holdbar dokumentasjon på disse fortellinger, men enkelte universitetsutdannede biologer anser tydeligvis dette som vitenskap! Initiativtageren har i pressen forsøkt å ro seg i land ved å forklare at henvendelsen til ambassaden var for å komme i kontakt med russiske biologer. I ambassadebrevet opplyses imidlertid at det allerede på forhånd var tatt kontakt med de russiske ulveforskerne for å følge opp saken!

Russiske og norske fagbiologer enige!

Et vesentlig poeng i denne saken er således hva de sentrale ulveforskerne i Sovjet selv mener. For å få klarhet i dette reiste den norske zoologen Roar Solheim, identisk med den andre personen som ble uthengt av initiativtageren i ambassadebrevet, til Moskva i vår. Så enkelt kan det altså gjøres når man ønsker kontakt med russiske forskere! Her ble Solheim ønsket velkommen av både den ledende russiske ulveforsker, professor Bibikov, og andre ulveeksperter. Det viktige å merke seg etter dette møtet, er at Solheims artikler med faglige innsigelser av russisk biologisk forskning i det alt vesentlige ble støttet av de russiske vitenskapsmennene! Materialet med bl.a. Solheims artikler hadde de på forhånd fått tilsendt fra initiativtageren, og stoffet var nøye gjennomgått.

I en av Solheims kronikker nevnes blant annet vitenskapsdespoten Lysenko, som styrte russisk biologi rundt midten av dette århundre. All forskning var tilpasset Stalins politiske ideologier, noe som blant annet førte til en feilslått landbrukspolitikk. Russerne fikk derfor ikke ta del i den økologiske og evolusjonsbiologiske forskning som fant sted i utlandet på den tiden, og ettervirkningene av Lysenko-perioden har de slitt med helt fram til slutten på 1970-tallet.

Vedrørende de menneskespisende ulvene i Sovjet, er dette først og fremst beretninger fra de helt ekstreme forhold som fant sted under siste krig. Ingen av historiene er vitenskapelig dokumentert, men det er ikke umulig at groteske episoder kan ha forekommet i ulverike områder med millioner av døde og døende mennesker på slagmarken. Bibikov hadde allerede påpekt disse episodene i brev til direktoratet før utgivelsen av "Rapport 30", og karakterisert dette som uaktuelt og ikke av vitenskapelig interesse. De russiske ulveforskerne i Moskva presiserte at heller ikke de øvrige historiene i Pavlovs bok kan dokumenteres. Dette ble også ettertrykkelig bekreftet av professor Sokolov, medlem av Brundtland-kommisjonen og leder av vitenskapsakademiet biologi-institutt der Bibikov arbeider, som nylig var på offisielt besøk sammen med sin kone i Norge - invitert av statsministeren og den norske regjering. Under en lunsj hos undertegnede i Maridalen berettet pattedyrforskeren Sokolov og en representant fra den russiske ambassaden nærmere om disse anliggender i sitt hjemland.

Hva er oppnådd?

Hva er det så initiativtageren sitter igjen med etter alt dette? En sak er at han nå som vitenskapsmann i disse perestroika-tider får jobben med å kjempe for de udokumenterte Rødhette-historiene fra Sovjet - mot både russiske og vestlige fagfolk. En annen er at han i tillegg sannsynligvis vil sitte igjen som forsvarer av ikke bare Lysenko, men også selveste Stalin! Vi ønsker ham lykke til. Det interessante, men ikke uventede, er at initiativtageren ennå ikke har klart i bidra med noe som helst faglig i diskusjonen om russisk biologisk forskning, til tross for hans mange rop om åpenhet og ærlighet i ulvedebatten! Dermed har initiativtageren til oversettelsen av den russiske litteraturen om ulvens farlighet satt et skikkelig kvalitetsstempel på seg selv og sin forskning. Men landbruksforskeren har oppnådd enda mer. Alt oppstyret omkring denne saken har åpenbart vekket opinionen, også i distriktene, for et bedre vern av ulven. Denne arten på randen av utryddelse hos oss fikk av den grunn en rekke nye støttespillere både lokalt og sentralt - støttespillere som nå følger forvaltningen og forskningen med argusøyne. At man derfor faktisk kan rette en varm takk til initiativtageren for at folk er blitt enda mer positive til ulv, var nok en stygg strek i regningen!

Med kun en liten familiegruppe i Skandinavia er situasjonen imidlertid fortsatt like katastrofal for dette dyret. Derfor kan utviklingen fort snu seg til det enda mer negative. En ting er ihvertfall sikkert; om ulven skulle bli borte fra norsk natur som følge av all den hets og de kampanjer som fulgte med Rapport 30-skandalen, skal initiativtageren få bære den vesentligste del av dette ansvar. Den viktigste korrespondanse, ambassadebrevet inkludert, og de mest sentrale presseoppslag vedrørende denne saken - 83 i alt - er samlet i et temanummer av tidsskriftet "Våre Rovdyr". (Våre Rovdyr nr. 1-1988 - oversikt over litteraturreferanser). Dette representerer en viktig dokumentasjon for all ettertid, og er tilgjengelig gjennom foreningens postboksadresse i Trysil.

Det mange spør seg om er hva saueforskeren i Oslo egentlig vil med alle sine besynderlige og intrigante utspill. Å få noe svar på dette er sannelig ikke lett, det må bli en oppgave for spesialister! Det er i det hele tatt svært vanskelig å få noen konkrete svar fra dette hold, selv om man kanaliserer spørsmålene helt ned til det grasrotplan vedkommende liker å bli identifisert med. Det er bare så synd at bakkekontakten føles langt der oppe i en teoretisk verden, der akademiske ordflommer og manglende selverkjennelse preger tilværelsen. En del mennesker har oppfattet Mysteruds underfundige initiativer i disse sammenhenger de siste årene som et ønske om å få sitt navn inn i historiebøkene. Det har han da også ettertrykkelig klart, men kanskje ikke slik han i utgangspunktet eventuelt hadde drømt om?

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...