25 år siden Vegårsheiulven ble skutt

søndag 11. januar 2009

Onsdag 11. januar kl. 12:08 i 1984 ble Vegårsheiulven skutt etter 10 måneders jakt . Skytteren var den 25 år gamle gårdbrukeren Nils Belland fra Belland i Mykland i Froland kommune. Ut fra det vi i ettertid vet, var Vegårsheiulven trolig det eneste individ av arten innenfor landets grenser da skuddet smalt. 

Av Arne Flor

 Ulven møtte sin bane med myndighetenes velsignelse. Vegårshei-showet ble nyhetsstoff også i utlandet. Et par kritiske artikler i New Scientist  ble kommentert (september 1984) i samme tidsskrift av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (DVF) – nå Direktoratet for naturforvaltning. Her ble det forklart at det var nødvendig med «permission to execute certain individuals of protected species». Dermed var et nytt ord innført i rovdyrforvaltningen, nemlig henrettelse, noe som ble skarpt kommentert i et senere nummer av New Scientist. DNA-undersøkelser har i ettertid vist at Vegårsheiulven var av finsk-russisk opprinnelse.

Foranledningen til ulvejakten, som endte så tragisk den 11. januar i 1984, kan spores tilbake til slutten av august 1982. Da ble det funnet 35 sau som var drept av rovdyr, og viltformannen Lars Saga mente det var ulv. Han ville straks ha fellingstillatelse, men ble ikke imøtekommet grunnet fredningsbestemmelsene.


På det store rovdyrmøtet på Vegårshei 13. januar 1983 lovet Miljøverndepartementet en lovendring som kunne åpne for felling. Allerede den 4. februar passerte endringen Kongen i Statsråd, og DVF ga fellingstillatelse 25. februar. Naturvernorganisasjonene nådde ikke fram med sine anker, og jakten ble satt i gang 26. mars. Fellingstillatelsen gikk ut 31. mai uten resultat. Lars Saga sendte en søknad om forlenget jakt. Om sommeren fant man flere sau som skulle være tatt av ulv. Direktoratet var raskt ute med å gi fellingstillatelse – med kun en ukes ankefrist. Miljøverndepartementet fikk saken til behandling etter naturvernorganisasjonenes anker, men opprettholdt fellingstillatelsen fra DVF. Førti mann var raskt i gang med jakten, men ingen ulv ble skutt. På våren hadde jaktlaget prøvd seg med sau som levende åte. Dette ble anmeldt av WWF. Hele høsten gikk uten at ulven ble skutt. I begynnelsen av januar 1984 kom det snø, og sporingsforholdene var gode. Den 9. januar samlet Lars Saga jaktlaget, og jakten var i gang for fullt. Den 11. januar ble en direkte truet art (og høyst sannsynlig det eneste individ) i Norge drept med Miljøverndepartementets velsignelse.
 
Resten av jaktdagen ble et skue som man i ettertid kan betegne som motbydelig. Dyret ble plassert på en liten snøhaug foran jaktlaget med en pinne i kjeften og vist fram til det voldsomme presseoppbudet. Etter dette ble ulven fraktet rundt i hele kommunen. Først ble ulven lagt til framvisning på Espeland skole hvor flagget ble heist. Så gikk turen til alders- og sykehjem. De eldre skulle også få se ulven. Til slutt endte ulven opp foran kommunehuset. Her ble den lagt på veien og opplyst av utallige billys for fremvisning. Dagen etter ble det selsomme skuespillet avsluttet med framvisning på selveste Løvebakken foran Stortinget. Deretter ble den kjørt til Trondheim. Senere ble ulven utstoppet og montert i Sparebankens lokaler på Vegårshei.

Oppstyret rundt jakta lokalt og i de riksdekkende mediene førte trolig til at Kristiansand Museum ved konservator Peter Valeur ikke søkte om å få ulven inn i sine vitenskapelige samlinger. Valeur uttalte til Fædrelandsvennen 22. mars 1984 at det ikke hadde noen betydning for forskningen at Vegårshei fikk skinnet, og at alle de deler som hadde vitenskapelig interesse skulle gå til forskningen. Han sa samtidig at Kristiansand Museum hadde søkt om å få skjelettet av ulven, men fått avslag. Derimot søkte Zoologisk museum i Oslo om å få ulven inn i sine samlinger, men i tråd med rovdyrholdningene i DVF fikk museet avslag. Selv sterke protester fra naturvernorganisasjonene overfor Miljøverndepartementet rokket ikke ved DVFs vedtak. I stedet ble ulven stoppet ut, av Peter Valeur, som et lokalt jakttrofé og havnet i et glassmonter i en bank på Vegårshei. En tilstelning i DVF kort tid etter endte med at de ansatte faktisk spiste opp det meste av ulven. Da norske viltmyndigheter på 1990-tallet skulle sende DNA-materiale av norske ulver til et svensk laboratorium, var det ikke mulig å finne fram til noen deler av dyret. Ved Agder naturmuseum i Kristiansand fantes det heldigvis en knokkel som kunne gi genetisk informasjon.

Behandlingen  av ulven i lokalsamfunnet og presentasjonen i mediene var respektløs og avskyelig. Det førte til at mange bestemte seg for å arbeide aktivt for vern av arten.

I tiden etter skuddene som falt i Vegårshei, har ulven hatt vanskelig kår i Norge. Leveområdet er blitt innskrenket til kun å gjelde noen få sørnorske kommuner som grenser til Sverige. Fellingstillatelsene sitter like løst som tidligere, og jakten settes i gang før ankefrist er ute. Fremdeles er sauen mer verdt i vår natur enn en naturlig hjemmehørende norsk viltart som ulv.

gå tilbake...

 

 

 

 

For å registrere deg på Musikkglede.no må du skrive inn din epostadresse og passord...

...Vi vil automatisk sende deg en aktiveringslink via epost. Du må klikke på aktiveringslinken for å fullføre registreringen.

 

 

 

 

 

LOADING...